Uopplyst om patenter og aidsmedisiner

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pGode og billige medisiner er en livsnødvendighet for fattige.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kronikkforfatteren Øyunn Holen er lege og styreleder i Leger Uten Grenser.Kronikkforfatteren Øyunn Holen er lege og styreleder i Leger Uten Grenser.

I sin kronikk i ABC-Nyheter spør Waldemar Ingdahl om det hjelper å få gratis medisin dersom disse er farlige eller ikke virker. Ingdahls kronikk bygger i stor grad på misforståelser og feilaktig informasjon.

Da Thailand i november 2006 utstedte er tvangslisens på to hivmedisiner, etter årelange og resultatløse forhandlinger med patentinnehaver, var dette helt i tråd med regelverket til Verdens handelsorganisasjon (WTO). I følge Doha-erklæringen i WTOs TRIPS-avtale om patenter "gis ethvert land adgang til å bruke tvangslisens i en krisesituasjon som truer folkehelsa". Legitimiteten i Thailands tvangslisens er blitt bekreftet av FNs generalsekretær og en rekke av WTOs medlemsland.

Medisinske realiteter

Ingdahl trekker hivkrisen i Thailand i tvil. Merkelig nok anfører han kun økonomiske - ikke medisinske - argumenter for å belyse dette helsespørsmålet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den medisinske realiteten er at 1,4 prosent av Thailands befolkning - 600 000 mennesker - er hivsmittede, og aids er landets hyppigste dødsårsak. I Norge har vi til sammenligning litt i underkant av 3,800 tilfeller, det vil si en forekomst på under én promille.

Verdensbanken gjennomførte nylig en økonomisk analyse av Thailand. Banken påpeker at dersom ikke prisene på andrelinje hivbehandling endres drastisk, vil behandlingskostnadene femdobles de neste 15 årene. Verdensbanken trekker også fram tvangslisensiering som en mulig løsning for Thailand.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingdahl hevder at dersom mellominntektsland som Thailand "krever å få medikamenter til samme pris som de fattigste landene", vil det generelle prisnivået gå opp, og de fattigste landene ikke ha råd til medisinene. Dette stemmer ikke. Tvangslisensiering åpner for et toprissystem hvor mellominntektsland selv produserer hivmedisiner til bruk innenfor sine egne grenser. Dette påvirker overhodet ikke markedet for og prisen på medisiner i resten av verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Feilaktig om infrastruktur

Ingdahl hevder at det er bedre infrastruktur innen helsevesenet som trengs. Dette er realiteten i mange land, men ikke i Thailand.

I 2003 startet Thailand sin nasjonale behandlingskampanje som ble boostet med 209 millioner dollar fra Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM). Ved utgangen av 2006 hadde om lag 88 prosent av dem som trengte hivmedisiner, tilgang til medisinene.

Thailands helsevesen er tilstrekkelig utbygd til å gi god hivbehandling til alle som trenger det. Derfor er prisen på medisinene helt avgjørende for Thailand.

Misforståelse og sammenblanding

Ingdahl skriver videre: "Aids-medisinen som ble utviklet og produsert av det statlige selskapet er av så dårlig kvalitet at pasientene blir resistente mot behandlingen, og må dermed opp på et dyrere nivå. Ifølge Leger Uten Grenser klarer ikke Thailands helsevesen kostnaden ved å løfte alle over på nivå 2-medikamenter. Men dette hadde vært unødvendig om man hadde holdt seg til de patenterte medikamentene i utgangspunktet."

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her må Ingdahl ha misforstått totalt, og det ser ut til at han blander sammen flere ting.

Om det er overgang til andrelinjebehandling Ingdahl sikter til, har ikke Thailand større forekomst av resistens enn andre land. All behandling med hivmedisiner fører før eller siden til resistensutvikling, og pasienter må gå over på andrelinjebehandling. Det er heller ingen tegn til at kvaliteten på den ovennevnte medisinen er dårlig, slik Ingdahl hevder. Å påstå at bytte av medikamenter hadde vært unødvendig i Thailand dersom man hadde holdt seg til patenterte medisiner, blir derfor helt galt.

Det kan se ut til at Ingdahl her blander spørsmålet om andrelinjebehandling sammen med et annet, urelatert spørsmål, nemlig anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon (WHO) om overgang til nyere førstelinjebehandling. Dette er WHOs anbefalinger på verdensbasis på grunnlag av bivirkninger og har ingenting med resistensutvikling i Thailand å gjøre, som man får inntrykk av i kronikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Galt om produksjonsstøtte

Ingdahls kronikk gir inntrykk av at alle kopimedisiner er av dårlig kvalitet. Det er de overhodet ikke. Tilgang til gode og billige kopimedisiner er en forutsetning for suksessen til omfattende hivbehandlingsprogram i flere mellominntektsland.

Leger Uten Grenser bruker kopimedisiner i alle våre aidsbehandlingsprosjekter. Hadde vi ikke hatt tilgang til rimelige kopimedisiner, hadde tusener av våre pasienter vært døde.