Russlands olympiske fadese

Alt har gått galt for Russland.

Det begynte med at sju friidrettsutøvere ble avslørt for doping like før OL. Under åpningsseremonien ble troppen utsatt for piping etter krigshandlingene i Georgia, mens den siste uken har vært preget av svake prestasjoner – ispedd nye dopingavsløringer. Fra høyt hold i den internasjonale idrettsverden er det kommet påstander om at doping er satt i system i Russland.

Les også: Utesteng nasjoner fra OL

Det var ikke slik russerne hadde planlagt lekene. Man skulle ha kjempet med Kina og USA om å plukke flest gullmedaljer. Når den åttende konkurransedagen i Beijing nærmer seg slutten, står suveren Kina med 21 gull, mens Russland har tre, alle i bryting. Det gir åttendeplass på den uoffisielle og prestisjetunge medaljestatistikken (se oppdatering her).

Dette skjer i en tid der Russland på flere måter har gjenerobret posisjonen som en av idrettens supermakter. Landet gikk tidligere i år til topps i ishockey-VM for første gang på 15 år, Zenit St. Petersburg vant UEFA-cupen, mens landslaget i fotball imponerte alle i EM. Med på skrytelisten er også EM-gullet i basketball for menn for under ett år siden – det første siden Sovjetunionens fall.

Nettopp oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 var starten på en lang periode med forfall for eliteidretten. De såkalte statsamatørene reiste utenlands for å tjene penger, mens landet ble tappet for kompetanse da trenere i hundretall fulgte etter. Bare i kunstløp skal 150 trenere og spesialister ha forlatt Russland for å jobbe i USA før årtusenskifte.

Putins grep om toppidretten

I 2002, to år etter at han tok over som president og like etter at Russland hadde levert et skuffende vinter-OL i Salt Lake City med bare fem gull, bestemte Vladimir Putin at toppidrettssatsingen skulle opptrappes betydelig. Det ble riktignok gjort forsøk på å begrunne den bak behovet for å bedre helsen til barn og unge, men det var ikke noe tvil om at dette handlet om å gjenreise Russland som idrettsnasjon.

Mens det på den tiden ble brukt noen hundre tusen dollar i året på «idretts-infrastruktur», er den øket til en milliard i dag – altså fem milliarder norske kroner. Dette forteller Vjatseslav Fetisov til New York Times. Hockeylegenden ble utnevnt som sportsminister av Putin i 2002, og har vært en nøkkelperson i prosessen. I samme periode har også mer eller mindre private foretak spyttet milliarder inn i russisk idrett.

Men noe gikk altså galt. Nå skal det med én gang tillegges at Russland ikke er eneste nasjon der utøverne jukser, og kanskje er det her snakk om at andre store idrettsnasjoner har hatt flaks som har unngått tilsvarende skandaler. Det er imidlertid bare Russland som har fått så sterke beskyldninger mot. Arne Ljungqvist, leder av IOCs medisinske komité og nestleder i Verdens Antidopingbyrå (WADA), har hevdet at det drives med systematisk doping i Russland. Trolig setter han grensen innenfor enkelte idrettsgrener, men kritikken rammer helt til topps i det politiske systemet; den tidligere presidenten og hans sportsminister Fetisov (som beholdt jobben etter at Dmitrij Medvedev tok over som president).

Dette fordi de ikke har tatt antidopingarbeidet på alvor. Putin sa riktignok etter dopingskandalen i Salt Lake City 2002 (to russiske langrennsløpere ble avslørt) at det skulle settes inn en offensiv på dette feltet. Det kan være grunn til å tro at lite ble gjort, og det som snarere har vært gjennomgangsmelodien, er at russerne har gått til angrep på andre etter dopingskandaler. Salt Lake-avsløringene av Lazutina og Danilova skyldtes komplott – i følge russiske ledere. De samme hevdet i forbindelse med avsløringene av urinjukset rett før Beijing-OL at dette var ledd i en kampanje for å ødelegge Russlands sjanser til å vinne flest medaljer.

Sportsminister Fetisov har ikke kommet godt ut av denne saken. Han er styremedlem i WADA, leder av utøverkomiteen i samme organisasjon, og leder UNESCOs antidopingkomité. Det kan naturligvis stilles spørsmålstegn ved hans troverdighet. I forbindelse med Sotsjis kampanje for å bli arrangør av vinterlekene i 2014, gjorde han det riktignok klart at Russland ville være en forkjemper for en ren idrett, og tidligere i år ble det etablert et uavhengig antidopingbyrå.

Dette kan være å oppfatte som en offensiv, men også et forsøk på å pynte fasaden. Uansett skjer dette altfor sent. Et inngrodd system er vanskelig å få gjort noe med, og det tar tid å endre kulturen. Trolig vil russisk idrett fortsatt slite med dopingavsløringen.

Les om idrettspolitikk på www.Sportsanalyse.no

Les mer Sommer-OL på Startsiden.