David Vandervelde: «Waiting For The Sunrise» (Secretly Canadian/Tuba)Slentrende countryrock

Artikkelen fortsetter under annonsen

<pPå sitt andre album får David Vandervelde meg til å tenke på George Harrison. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

På sitt debutalbum, «The Moonstation House Band», framstod David Vandervelde tidvis som lillebroren til både Marc Bolan og David Bowie. Noe som funka veldig bra. Nå er han her igjen, men denne gangen høres han ut som fetter'n til folk som George Harrison, Crosby, Nash, Stills & Young (med trykk på Young), The Byrds, Wilco og The Jayhawks.

Noe som også fungerer bra, selv om debuten utvilsomt var noen hakk bedre.

På «Waiting For The Sunrise» har Vandervelde strukket noen av låtene så langt i lengderetningen at de ebber ut i endeløse gjentagelser som irriterer mer enn de inspirerer. Litt som enkelte av låtene på George Harrisons fantastiske debutalbum «All Things Must Pass».

Men stort sett går det greit.

Apropos «All Things Must Pass»: Jeg vedder to kroner og femti øre på at Vandervelde har hørt veldig mye på nettopp det albumet de siste par årene. Herlige «Cryin' Like The Rain» er nemlig som snytt ut av parykken til Phil Spector, mannen som foruten å bygge sin egen lydvegg, produserte «All Things Must Pass» sammen med Harrison.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«California Breezes», «Someone Like You», «Need For Now» og tittellåta er også med på å trekke opp helhetsinntrykket. At førstnevnte er komponert sammen med det tidligere Wilco-medlemmet Jay Bennett er ikke akkurat vanskelig å høre. Selv om låta mest av alt høres ut som en fet Jayhawks-låt.

Og tro det eller ei. Stemmen til Vandervelde får meg til å tenke på både Gary Louris (Jayhawks) og George Harrisson.

«Waiting For The Sunrise» er fylt til randen med slentrende countryrock som snirkler seg framover som en klukkende liten bekk et eller annet sted på den amerikanske vestkysten. Drevet framover av bøttevis med kassegitarer, deilige pianoakkorder og himmelske harmonier, er det vanskelig ikke å la seg rive med.

Men David har ikke banket opp Goliath ennå. Kanskje neste gang?

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden