En blek kopi

<p class="hidden"> </p>
 

<pStar Wars: The Clone Wars. Buldrende bantha for en dårlig film.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For ikke så lenge siden,

i en kinosal temmelig nær…

… ble denne anmelderen brakt atskillig nærmere Kraftens mørke side ved langdryg omgang med hodepine, kjedsomhet og irritasjon.

(Denne anmeldelsen inneholder kanskje en og annen spoiler, men hvis du bryr deg om slikt i utgangspunktet har du antakelig også vett til ikke å ville utsette deg for filmen. Les på eget ansvar:)

Klonekrigene raser i vei mellom episode II og III av den første Star Wars-trilogien (som altså kom etter den andre trilogien, eller hvordan det var). Den onde sith-herren grev Dooku har utpønsket en fiffig plan om å kidnappe Jabba the Hutts sønn og ta livet av ham, lure Jabba til å tro at jediene stod bak, og dermed få ham til å støtte separatistenes kamp mot republikken. Anakin Skywalker har med seg en særs usjarmerende ung lærling i form av en togruta, som han pleier en anstrengt og tidvis forstyrrende Lolita-aktig relasjon til («hvor nært vil du ha meg, Sky-gutt?»). Sammen setter de ut for å redde Hutt-barnet.

Denne gang har George Lucas, i en logisk forlengelse av filmenes utvikling, laget hele greia med dataanimasjon. Det ser, og føles, omtrent som et dataspill, med endeløse rekker av robotkopier og klonesoldatkrigere som slåss mot hverandre mens laserstrålene spruter. En time med sammenhengende dataspill-kampsekvenser ville kanskje gått an, men de siste førti minuttene av filmen er det likevel for mye bråk til at man får sove.

Umenneskelig

Noe av det som får den opprinnelige trilogien, og i grunn science fiction generelt, til å fungere er menneskelighet. Stjerneskip og lasersverd til tross er det nødt til, på et eller annet nivå, å handle om mennesker og menneskelige relasjoner for å fungere. I denne filmen er den slags skrellet nærmest helt vekk. Man… i hvert fall jeg, da, bryr seg rett og slett ikke om hvordan det går med pixlene på lerrettet.

Også i en mer overført forstand er «klonekrigene» en velvalgt tittel. Den første trilogien (som kom til slutt) er en blek kopi av den siste trilogien (som kom først), og denne filmen er en blek kopi av disse igjen. En klon med genetiske defekter.

Det at filmen var dubbet til norsk ødela ikke så mye mer enn filmen i seg selv klarte, og den vil uansett også bli satt opp med original tale på kino. Dubbingen var helt grei, med de sedvanlige defektene: en del pussige oversettelser (f.eks: «hvorfor tar vi det ikke bare ut» istedenfor «hvorfor tar vi ikke bare og ødelegger det»), amerikansk patos som ikke funker helt i norsk språkdrakt, og de samme skuespillerstemmene man får følelsen av å hatt i øret siden barnehagen. Hvor teit og krøkkete Star Wars-dialogen rent faktisk er blir på en måte også tydeligere på norsk. Yoda fungerte overraskende bra. Uansett: dubbingen var ikke mer ubehagelig enn synskorrigerende laserkirurgi.

Meritt-liste

Jeg unner George Lucas til smør på brødet, og min kjærlighet til Star Wars er lik en halvtomsete hund. Etter gang på gang å bli slått vender den tillitsfullt tilbake til sin eier, i håp om at denne gangen vil det vanke noe godt, snarere enn pryl. Denne gangen… blir det like fett som «Episode V: The Empire Strikes Back».

Som den oppmerksomme leser vel kanskje har dannet seg et bilde av, var ikke «Clone Wars» helt der.

Men! Filmen var likevel ikke fullstendig fri for meritter. Her er de (alle fem):

* Noen litt overraskende og kule musikkvalg her og der.
* En og annen tøff «kameraeffekt.»
* Jabbas sønn og onkel var så teite konsepter at de nesten fungerte.
* Han generalen med underbittet overbeviste meg om at hele filmen burde vært på barnetime-nynorsk.
* Den dataanimerte Anakin har en mer levende mimikk enn Hayden Christensen.

Og jeg delte nesten fettlasset Jabbas rørende lykke da han ble gjenforent med sin sønn (han ser virkelig ut som snytt fra sin fars nese), fordi mine sterke bånd til Kraften lot meg sanse at filmen snart var over.

«War is Hell, but war comics are fucking great», skrev en gang tegneserieforfatteren Garth Ennis. Fiksjonalisert vold er flott og oppbyggelig for barn i alle aldre. Men det var pussig hvor lite sjarmerende det var å se artillerikanonene drønne løs mot en separatisthær akkurat denne uken… Gi heller barna en skandinavisk hippiefilm. Ronja Røverdatter eller noe.

Det er nok krig nå.


Les også: Ny Star Wars-film


Les mer om film og kino på Startsiden.

Personvernpolicy