Publikum på Øyafestivalen 2008 dukket opp i alle størrelser (Foto: Morgan Flament)
Ufrivillig ærlighet
<pI ukas Full av Fuzz settes påstander om Øyafestivalens fortreffelighet under lupen.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Ærlighet varer lengst», heter det. Hmm... vel, ikke alltid!
Det finnes plenty eksempler på at for mye ærlighet kan være... for mye ærlighet. Spesielt i popverden.
For ti år siden skulle popsangerinnen Trine Rein ut med sitt tredje album. Debuten fra 1992 hadde solgt i bøtter og lass som det heter i platebransjen. Oppfølgeren hadde vært en aldri så liten nedtur, men Trine hadde beholdt sin posisjon som norsk popprimadonna, ikke minst takket være at hun var «Big in Japan».
Et typisk syn i Middelalderparken i forrige uke (Foto: Marcus Ramberg)
I forbindelse med utgivelsen av tredjeplaten, med den i denne sammenhengen skjebnesvangre tittelen «To Find The Truth», hadde La Trine innvilget bilaget til Dagbladet et besøk bak kulissene. Plateselskap og management lot rett og slett avisens journalist være til stede i et internt planleggingsmøte i forkant av utgivelse og lansering. Det gikk ikke bra.
Da den omfattende artikkelen sto på trykk, ble leserne gjengitt tankene, ideene og synspunktene til alle involverte. Kort oppsummert; en ikke ubetydelig forrakt for alt fra media til kolleger til Trines eget publikum. Mest referert; Trines utsagn om at hun synes at de fleste av kollegenes hennes så «sjuskete kledd ut».
Exit Trine Reins popkarriere!
Nå på søndag signerte Aftenpostens popjournalist Cecile Asker en artikkel som aspirerer til en status á la Rein-fadesen. En solid dose ærlighet rett og slett.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Øyas fortreffelighet?
Under overskriften «Rocketapas for de travle» gjør Asker en analyse av Øyafestivalens fortreffelighet som, sitat; «...en skreddersydd pakke for alle som ønsker å holde seg oppdatert på hva som er trendy og bra akkurat nå».
Asker innleder sin artikkel med en tenkt samtale mellom noen som besøkte festivalen. Sitat igjen: «-Var du på Øya i år eller? Så du noe bra?»
Dette er et spørsmål som garantert kommer til å dukke opp i ulike sosiale anledninger i månedene som kommer. Da er det godt å kunne svare noe sånt som: «- Ja, Grinderman var fett, Clipse var bra, N*E*R*D syntes jeg var oppskrytt, men Kung Fu Girls var jo et morsomt gjensyn! På få sekunder, med denne korte og overfladiske ordvekslingen, har man stadfestet at man er et moderne urbant og kulturelt menneske, uavhengig av sivil status». Sitat slutt.
Gjøss, uavhengig av sivil status også?
Asker forsetter å prosedere: «Å ha kulturalibiet i orden er blitt en stadig viktigere del av den moderne urbane identitet. Og det blir ikke mindre viktig selv om man blir etablert med fast jobb, huslån og barn. Men mellom bleieskift, barnehagelevering og overtid på jobben er det stadig vanskeligere å få skviset inn konserter og klubbing i hverdagen».
En av årets trender var å blåse såpebobler under konsertene på Sjøsiden Scene (Foto: Morgan Flament)
Asker topper'n med dette: «Redningen finnes i form av et festivalpass til Øya. For 1 700 kroner får du i løpet av fem dager tilgang til mer enn 200 konserter i hovedstaden. Flust av kulturopplevelser som siden kan omsettes i sosial anerkjennelse. Med andre ord mye kulturell kapital for pengene... Mens poden får tigermaling i ansiktet og spiser økologisk pølse som en naturlig del av dannelsesprosessen, rekker de stressede småbarnsforeldrene å få sett litt av alt de har krysset av i programmet».
Visjonsmaker?
Asker stiller seg også til disposisjon som visjonsmaker for Øya: «En smart stragegi. Å lage en festival som føles som en absolutt nødvendighet for alle som anser seg som kulturelt oppegående».
Strengt tatt unndrar Askers ærlighet seg videre kommentar. Den står svaiende på egne bein.
Men om noen fra distrikts-Norge kom til å lese Askers søndagstanker om hvordan unge mennesker i hovedstaden eventuelt ser på seg selv, sine assesoir-barn og deres felles strategiske kulturelle ambisjoner, har de neppe fått demontert sine fordommer mot hovedstadsarrogansen.
For ordens skyld, ingenting tyder på at Øya ser på sin egen virksomhet med samme øyne som Cecilie Asker gjør.
