KONSERT: Neurosis, Kanonhallen, Oslo – mandag 12. august 2008

Et monster av et band

<p class="hidden"> </p>
 

<pSludgemetal-kjempene fikk Kanonhallen til å riste.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det bokstavlig talt ristet i veggene da Neurosis gjestet Kanonhallen på Løren i Oslo i går.

Valget av arena for konserten kan virke noe underlig for et band i denne størrelseordenen, men den gamle industrihallen, bygget av tyskerne under krigen, fungerte som et passende bakteppe for bandet som er en av metalens storheter og pionerer.

Neurosis ble startet allerede i 1985, den gang som et mer tradisjonelt hardcore-band, men har senere utviklet seg til å bli et av sludge metalens veteranband samtidig som de også henter inn elementer av både postrock og industrimetal.

Konserten viste tydlig at de siste 23 årene har gjort dem til et rutinert band der samspillet er fjellstøtt og lydbildet er perfeksjonert.

Bandet gikk på scenen 22.15 etter at to oppvarmingsband hadde gjort sitt, og fra første anslag var trøkket fra scenen så enormt at man kunne kjente bassen dure i neseborene. Jeg observerte også noe, som ikke kunne være annet enn biter av isolasjonsmateriale, dale fra taket som resultat av den massive lydveggen bandet produserte.

Neurosis lot låtene tale for seg selv og prat fra scenen var fullstendig fraværende.

Det var også lite scenelys og bandmedlemmene gjorde generelt lite ut av seg. Derimot ble det visuelle uttrykket besørget av lerretet bakerst på scenen der kornete sort/hvit-video av alt fra atomsopper til råtnende dyrekadavre stadig flakket inn og ut. Dette var mer en nok til å gjøre konserten til en helhetsopplevelse i både lyd og bilder.

Låtene fra bandets seneste utgivelse, «Given To The Rising», preget mye av settet uten at dette plaget undertegnede særlig mye, men for den harde kjernen av fans kan det nok ha vært et savn ikke å få høre flere låter fra tidligere utgivelser.

Fra dundrende riff, gjennom vakre partier til episk dronerock, hadde bandet en imponerende kontroll over både materiale og fremføring og publikum ville helt tydelig bare ha mer.

Det var derfor en liten skuffelse da bandet etter halvannen time, gikk av scenen uten ekstranummer. Samtidig kunne man ikke helt unngå å føle en slags undelig lettelse over å slippe ut av klørne til dette monsteret av et band etter endt konsert.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Personvernpolicy