På gulljakt i «idrettens våpenkappløp»

Andreas Thorkildsen er ett av to norsk gullhåp i Beijing-OL. (Foto: Scanpix)
Andreas Thorkildsen er ett av to norsk gullhåp i Beijing-OL. (Foto: Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pNorge går for minst sju OL-medaljer i noe som minner mer og mer om et idrettens våpenkappløp. Jeg tror vi kan få to gullmedaljer, noe som vil være strålende</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
DAG VIDAR HANSTAD

Hanstad er doktorgradsstipendiat ved Norges idrettshøgskole. Han har tidligere vært sportssjef og kommentator i Nordlandsposten, Fædrelandsvennen og Aftenposten. Hanstad har spilt 150 landskamper i håndball og har vært trener på eliteserienivå. Hanstad driver nettstedet sportsanalyse.no

Tidligere i uken hadde Verdens Gang en innsiktsfull analyse der avisen tippet to gull til Norge. Ett i kvinnehåndball og ett i friidrett ved Andreas Thorkildsen. Da det ble konkludert med at dette vil være en nedtur, mener jeg VG bommet. Rett nok vil det være en tilbakegang fra de fem gullmedaljene i Athen for fire år siden, men den fangsten var så absolutt langt over det Norge kan forvente på sommerføre.

Viktigere er det å se på den stadig økende konkurransen. Det vi er vitne til nå, er av forskere omtalt som et idrettens våpenkappløp. Danske Idrettens Analyseinstitutt omtaler tendensen, og peker på at stadig flere land utvikler ’medaljekapabilitet’ og investerer stadig stigende beløp på eliteidretten. Det er kjent at en del land i tidligere Øst-Europa, blant annet Sovjetunionen og DDR, brukte idretten for å demonstrere styrken i landets ideologi. Samme tankegang har Kina i dag, men også i Russland så idretten som et middel da Putin begynte den økonomiske gjennombyggingen for noen år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det nye er at vestlige land nå opplagt ser en relevant koblingen til idretten, og sprøyter inn hundrevis av millioner. Storbritannia, Australia, Tyskland og Canada er eksempler på det.

Når ledelsen i NIF triumferende kan fastslå at Olympiatoppen nå er oppe i hundre millioner kroner i omsetning, vet de at dette er blåbær i forhold til alle andre som måtte gå inn for to gull i Beijing.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Toppidrettssjef Jarle Aambø har gitt uttrykk for at Norge går for mer enn de seks medaljene som ble vunnet i Athen. På vårparten ble han i flere aviser sitert på ti pallplasseringer, noe som nesten kan oppfattes som et hårete mål – og slett ikke realistisk hvis vi skal tro en rapport fra PriceWaterHouseCoopers. Deres statistiske modelleringsarbeid, der det tas hensyn til blant annet tidligere OL-resultater, utviklingen i brutto nasjonalprodukt, befolkningsgrunnlag og geografisk plassering av OL, kommer ikke Norge med på listen over de 30 nasjonene som vil ta åtte medaljer eller mer.
Kina topper den tenkte medaljestatistikken med 88 – 25 flere medaljer enn i Athen for fire år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kall det gjerne lek med tall, noe det internasjonale konsulent- og revisjonsfirmaet også har drevet når det har sett på plasseringer i de siste VM i samtlige 302 olympiske øvelser (noen korrigeringer for tennis og andre idretter som ikke har VM). I forhold til denne statistikken vil Norge havne som nummer 57 på medaljestatistikken med to sølv og to bronse – altså ingen gull.

Dette er fakta vi må forholde oss til og som gjenspeiler den enorme økonomiske satsingen på toppidrett vi ser rundt oss. Mine noe beskjedne forventningene til OL inneholder også et par andre faktorer; blant annet stor usikkerhet i gamle olympiske paradegrener som roing og padling. Eirik Verås Larsen og Olaf Tufte, begge gullvinnere fra Athen, har slitt med å komme seg opp på nivået som gjør dem til gode gullkort i Beijing. Mer betenkelig er det at begge er på plass i OL uten lagkamerater. Dette kan forklares med at det blir stadig vanskeligere å etablere seg i verdenstoppen, men også at noe har sviktet i toppidrettssatsingen både på forbundsplan og i Olympiatoppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I min vurdering står jeg igjen med de samme gullkandidatene som VG. Andreas Thorkildsen er en kald fisk som i det siste stevnet før avreise viste at han har kapasiteten inne. Håndballjentene er optimalt forberedt og stiller med den nødvendige erfaringen både på banen og benken.

Noe som faktisk er mer positivt enn for fire år siden, er at Norge stiller med mange medaljekandidater. Det er å tro at både Verås Larsen og Tufte har brukt rutinen til å prikke inn toppformen igjen. Verås er nok den heteste kandidaten av disse – på 1000 meter. Svømmeren Alexander Dale Oen tilhører et stort sjikt av medaljekandidater både på 100 og 200 meter bryst. Norsk OL-medalje i en verdensidrett som svømming vil nesten være for mye av det gode, slik det også vil være om friidrettssprinteren Saidy Ndure kommer til finalen på 100 meter og kjemper om medalje på 200-meteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fullt så høyt henger ikke en medalje i kappgang, men her vil Kjersti Tysse-Plätzer temmelig sikkert henge med i medaljekampen. Spenning er det også rundt broren Erik.

Skytterne har levert gode prestasjoner. Tore Brovold i skeet er den som utpeker seg tydeligst etter å ha tangert verdensrekorden. Seilerne har tradisjoner, og der har ynglingen med Siren Sundby, Lise Birgitte Fredriksen og Alexandra Koefoed hatt stor fremgang etter at de ble satt i samme båt.

Også må selvsagt kvinnelaget i fotball nå tas med i gruppen over medaljekandidater. 2-0-seieren over USA onsdag sørget for det.

Jeg tror det blir et bra norsk OL der to norske gull definitivt ikke vil være å anse som en nedtur.

Her finner du hele den norske OL-troppen.

Les mer om OL på www.sportsanalyse.no


Les mer om Sommer-OL på Startsiden.