Musikk på plakaten

<p class="hidden"> </p>
 

<pI ukas Full av Fuzz handler det om musikkplakater og den varierende kvaliteten på disse.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da jeg tidligere i sommer var en snartur innom Woodstock, under familiens store USA-ekspedisjon, ble jeg med min eldtse sønn inn i en av hippie-butikkene som ligger langs Tinker Street, Woodstocks hovedgate.

KG var på jakt etter coole tie-dye T-shirts, jeg bare hang med. Inne i den overfylte butikken ble øynene mine fanget av en poster. Etter alt å dømme var plakaten som annonserte en trippelkonsert med The Allman Brothers, Grateful Dead og The Band, autentisk.

Tildragelsen som plakaten reklamerte for, gikk av stabelen 28. juli 1973, i Watkins Glen i New York, og har du noensinne vært fan av en av disse banda (eller som meg, alle tre) har du hørt legenden om Watkins Glen. En konsert som i mange år holdt publikumsrekorden i rockverdenen; 850.000, åttehundreogfemtitusen, mennesker møtte opp for å få med seg en konsert som startet klokka 12 på formiddagen og varte til morgenen neste dag.

Det var selvfølgelig da jeg oppdaget den bittelille prislappen nederst på den rosa-gule-blå posteren at jeg forsto at det likevel ikke kunne dreie seg om en original. For ti dollar var posteren, samt en strikk, min, og snart er den klar fra innrammeren.

Hadde det virkelig dreid seg om en original fra 1973, er det stor sjanse for at prisen hadde ligget et sted mellom 600 og 1900 dollar. Det er nemlig i det prisleiet at Rhino Records har lagt posterne som de nylig begynte å selge via sitt nettsted, etter at de kjøpte opp arkivene til det San Francisco-baserte posterselskapet Family Dog. Rhino har så langt tilgjengeliggjort 17 motiver som annonserer konserter med blant andre Grateful Dead, Jefferson Airplane og Bo Diddley. Kjøperne har både god råd, og de vet nøyaktig hva de er ute etter.

I forbindelse med Øyafestivalen arrangeres det en posterutstilling på Oslo Mekaniske Verksted. En vegg av lyd er et samarbeid mellom Øyafestivalen, The American Poster Institute og grafisk designer Are Kleivan. The American Poster Institute arrangerer selv to store utstillinger hvert år i USA, under navnet Flatstock. Den ene av disse er en del av South by South West-festivalen/musikkseminaret i Austin, Texas. I et intervju med Aftenposten sier Kleivan at (musikk)plakatkunsten har hatt et enormt oppsving i USA de senere årene.

At band med respekt for seg selv lager unike plakater, kommisjonert fra forskjellige grafikere og kunstnere, for hver konsert de holder og at salg av disse plakatene er i ferd med å bli en vesentlig del av inntjeningsgrunnlaget for artistene.

Kleivan har samlet bidrag fra 32 kunstnere fra USA og Europa, og de unike ett-eks-av-hver-posterne er for salg, til inntekt for det ideelle nettstedet gigposters.com.

En av utstillerne på En vegg av lyd er Nashville-baserte Hatch Showprint, som har holdt det gående i over 120 år og nå eies og drives av Country Music Hall of Fame & Museum. Under ledelse av kurator Jim Sheraden er Hatch altså i fortsatt ordinær drift og påtar seg oppdrag fra såvel countrybransjen, som fra historiebevisste rockere. Hatch-trykket som er med på utstillingen i Oslo er en Lou Reed-plakat.

Hatch er mest kjent for å ha trykket postere for Hank Williams. Plakaten som Hatch har solgt mest av i årene som har gått siden countrylegenden døde i baksetet på Cadillacen sin, er kontroversiell. Den er nemlig reklame for konserten i Canton, Ohio, på første nyttårs dag 1953, som Hank aldri kom frem til og den hevder at Hank er medlem av radioshowet Grand Ole Opry. Men Hank hadde på dette tidspunktet fått sparken fra showet, som ble sendt fra Nashvilles Ryman Auditoriun, på grunn av sin ustabile livsførsel.

Det hører med til historien at Hatch-kurator Sheraden er en god kamerat av Jonas Fjeld og at Fjeld ved flere anledninger har jobbet i det gamle treklisjétrykkeriet.

Da har Fjeld beveget seg blant postere på et nivå som norske artister svært sjelden har tatt seg bryet med å aspirere til.

Sannheten er at nivået på norske rock- og popkonsertpostere historisk har vært på et absolutt lavmål. Standardløsningen for hjemmelige postere har vært et mer eller mindre brukbart portrett av bandet eller soloartisten, med navnet parkert øverst, gjerne i en grelt kontrasterende farge, balansert av et stort, åpent, hvitt felt nederst, der hver og en lokalarrangør får fylle ut sted, tid og billettpris.

I ni av ti tilfeller er plakaten i seg ikke spesielt egnet til å skape noe som ligner på entusiasme eller forventninger om det forestående. Derfor er en samling norske rockkonsert-postere triste greier og fortjener vel strengt tatt bare å brukes til skrekk og advarsel når det norske rockmuseet, Rockheim, åpner i Trondheim.

Kanskje utstillingen En vegg av lyd kan gi både artister, managere, bookingagenter og plateselskaper noen gode ideer? Både av kunstnerisk og kommersiell karakter.

Her er titler på fire bøker som setter søkelys på poster-historien:
«The Art of Rock» (Abbeville Press)
«The Art of Modern Rock: The Poster Explosion» (Chronicle Books)
«Hatch Showprint/The history of a great American Poster Shop» (Chronicle Books)
«The Art of the Fillmore/The Poster Series 1966-1971» (Acid Test Productions)

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy