The Baseball Project: «The Baseball Project, Vol. 1: Frozen Ropes And Dying Quails» (Blue Rose/Tuba)Bra baseball-rock
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Undertegnede er av den overbevisning at sport straffer seg. At såkalt toppidrett, og medias kakofoniske dekning av dritten, er i ferd med å redusere oss til skapninger som ikke lenger oppfatter andre distinksjoner en «vinnere» og «tapere».
Således ser jeg omtrent like mye frem til OL i Kina , som jeg gjør til å plukke opp bæsjen til kattungene som svinser rundt beina mine mens jeg skriver dette.Det nærmeste jeg har kommet baseball, er at jeg i en periode mens jeg bodde i Oslo hadde en baseballkølle stående i gangen, for påkomne tilfeller.
Min gode venn, Steve Wynn, derimot, har et sterkt forhold til sporten. Såpass at han altså har fått med seg noen rockstjernevenner (og kona, Linda Pitmon) på å dedikere et album og tretten sanger til dette særamerikanske fenomenet.
Med på laget er også snart Norgesaktuelle Peter Buck og Scott McCaughey, begge gitarister i R.E.M., som spiller i Oslo og Bergen i begynnelsen av september.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg vet at Steve Wynn egentlig hadde planer om å bli sportsjournalist i hjembyen Los Angeles, før rocken reddet ham fra et liv i elendigheten. Ser ikke bort fra at The Baseball Project er seinvirkninger av dette.
Den amerikanske dokumentarfilmskaperen Ken Burns, som har laget monumentalverk om Borgerkrigen, Jazz, og senest NRK-sendte, 2.verdenskrig, har også laget en tilsvarende mangetimers film om baseballhistorie. Regner med at den DVDen har hedersplass i stua til Wynn og Buck.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSangene på «The Baseball Project» tar, så vidt jeg er i stand til å dechiffrere, utgangspunkt i enkeltspillere og deres skjebner og prestasjoner. Halvparten av sangene er skrevet av Wynn, halvparten av McCaughey.
Avviser ikke at det kan være interessant menneskelig materiale her, coveret inneholder både selve sangtekstene og velformulerte bakgrunnshistorier. Det som likevel gjør dette til noe jeg synes det er verdt å kaste bort førti minutter på, er at disse karene ikke klarer å la være å lage fengende melodier, ikke klarer å korke igjen det faktum at de elsker basic gitarrock. Derfor er det bare å bite i den sure baseballen og aksle på luftgitaren.
