Primal Scream: «Beautiful Future» (B-Unique/Warner)Kameleonene er tilbake

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pSkotske Primal Scream har pop i blodet, og det låter bra.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Glasgowgutta i Primal Scream har holdt det gående siden midten av 80-tallet og har gjort det til en tradisjon å overraske lytterne hver gang de gir ut ny plate. Nettopp av den grunn har bandet klart å holde seg interessante for publikum gjennom hele perioden.

«Screamadelica» fra 1991 kommer man ikke utenom når det gjelder Primal Scream, men selv har jeg hatt mest sansen for de mest rocka slippene deres. «Give Out But Don't Give Up» og forrige utgivelse «Riot City Blues» har dermed fått flest runder i spilleren. På «Beautiful Future» er det litt av hvert, noe som gjør dette til en av de mest varierte platene deres.

Det serveres fengende pop i tittelkuttet og «The Glory Of Love», bredbeint rock i «Can't Go Back» og «Necro Hex Blues», glam i «Zombie Man», tilnærmet soul i «Uptown» og elektro i «I Love To Hurt (You Love To Be Hurt)». Det som kanskje er mest imponerende er at det uansett låter Primal Scream. Bandet har en så sterk identitet at det skinner igjennom uavhengig av hva de velger å spille.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det selvsagt ikke bare å lage en haug med låter som er forskjellige og konkludere med at da er det bra. Heldigvis har gutta skrevet en rekke gode låter og favorittene varierer etter dagsformen. Tittelsporet og «Zombie Man» er høydepunktene akkurat nå. «Necro Hex Blues», der Josh Homme fra Queens Of The Stone Age er involvert både som komponist og på gitar, er også en sprek, skitten rockelåt som bør fremheves.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Strengt tatt er det vel bare coverversjonen av Christine Perfects (Fleetwood Mac) «Over And Over» som føles noe unødvendig. Bandets egne låter er langt mer interessante. Ellers er nok vokalen til Bobby Gillespie en smakssak. Han kan vel ikke akkurat kalles en stor vokalist, men han låter så naturlig cool at det i mine ører blir svært så sjarmerende.

Primal Scream leverer altså på høyt nivå igjen, og har vel fortsatt til gode å skuffe kapitalt - muligens med unntak av «Evil Heat». «Beautiful Future» er blant de beste platene de har laget, og selv om bandet neppe blir like innovative som på «Screamadelica» igjen, er de langt fra tomme for ideer. Sterkt!

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden