Stor stemning på bluesfestival

<p class="hidden">Foto: Tom Skjeklesæther </p>
Foto: Tom Skjeklesæther 

<pDet var utsolgt hus og fortvilede fans som sirklet rundt inngangsporten på Tapperiet, en av Notodden bluesfestivals største scener, da klokka tikket mot showtime sent fredag kveld.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På plakaten stod et enestående møte av tre av verdens ledende munnspillere, alle amerikanere, og deretter, et av rockhistoriens mest avholdte band.

Trioen Cotton, Musselwhite & Wilson spiller samme sted i kveld, lørdag, Little Feat ”varmet opp” på Bluestown Stage allerede på torsdag, og var således aklimerte til et festivalvær som Notodden denne helga synes å ha fått på lån fra vennskapsbyen Clarksdale i Mississippi.

Undertegnede har et langt og godt forhold til munnspill-stjernenes backingband for anledningen, The Fabulous Thunderbirds. Det var nettopp T-Birds, i sin kommersielt mest fremgangsrike utgave, som brakte meg til min andre hjemby, Austin, Texas for 22 år siden. Da var bandet frontet av sanger Kim Wilson og gitaristen Jimmie Vaughan, den nå gjenlevende Vaughan-broderen.

The Fabulous Thunderbirds hadde, etter mange år på små klubber fra Texas til Strømstad (!), fått sin overraskende hit, ”Tuff enough”, på stort plateselskap, og de var hjembyens store sønner. Det ble markert med T-Birds Riverfest, ved elvebredden der statuen av Jimmies bror, gitaristen Stevie Ray, står i dag.

Gjestene på River-festen i 1986 var, sett i bakspeilet, av legendarisk kaliber; Los Lobos, Red Hot Chillie Peppers, Dwight Yoakam, Bonnie Raitt, T-birds produsenter; Dave Edmunds og Nick Lowe og et par av T-Birds kolleger fra den lokale bluesklubben Antone´s. I likhet med i går, Texas-varmen var til å ta og føle på.

I løpet av de drøye tyve årene som har gått, har altså lillebror Vaughan blitt til statue, storebroder Jimmie blitt til bilsamler og The Fabulous Thunderbirds blitt til sanger Kim Wilsons band. Med kun ham selv som originalmedlem. Men jeg holder Wilson, som er lenket til bluesmasta for livet, mistenkt for å gi blaffen, bare han får lov til å spille sin elskede blues, med folk som er like dedikerte som ham.

Denne utgaven av The Fabulous Thunderbirds har gjestet Notodden før (i fjor?), så Wilson var inneforstått med at om han skulle kunne komme tilbake til Europas blueshovedstad i år, så måtte han trekke noen nye kort opp av ermet.

Derfor denne once-in-a-lifetime trippell-oppsetningen. James Cotton er nok bluesverdenens mest renomerte nålevende munnspiller. Læretid hos Sonny Boy Williamson og deretter solid fartstid i Muddy Waters Blues Band fra midten av 50-tallet kan ikke trumfes. Både Charlie Musselwhite og Kim Wilson er således læregutter av nettopp Cotton.

Når denne trioen avslutter med en sugende versjon av Cottons spesial-øvelse, Muddy Waters ”Got my Mojo Working”, er man så nære kjernen i bluesens viktigste bestandeler at det gir maksimal mening til Notoddens nye, flotte, sentral-skulptur, den opphøyde mikrofonen, plassert godt synlig i rundkjøringen rett nedenfor Tapperiet scene.

Da har vi vært igjennom et dynamisk sett der Wilson og Musselwhite (med sin stadig mer flamboyante norske gitarist, Kid Andersen, ved sin høyre side) har demonstrert hva dette uanseelige instrumentet kan brukes til.

Men da Cotton setter seg på scenen, klemmer han allikevel ennå mer halsbrekkende blå-toner ut av munnspillt sitt. Han starter med å pipe det tomt for ulyder og vei-kryss-djevler og han smetter inn fraser som der og da kunne vært klippet ut og plassert rett på blues-museet, i Notodden eller Clarksdale. Noen av tonene er jeg sikker på bare kan fanges av en svart musiker. Klisje eller ikke.

Jeg er glad for at min munnspill-spillende, seksten år gamle, sønn får dette med seg. This is it! Det er dette det er!

Amerikas unike musikk, kokt med til en mann og ”spellet” hans.

Godt over midnatt er det klart for Little Feat, California-bandet som alltid må spille i skyggen av sin avdøde komponist, sanger, gitarist og visjonær, Lowell George, som gikk bort i 1979.

Jeg har sett Little Feat en rekke ganger de siste femten årene, bare unntaksvis har de lykkes med å dra meg ordentlig inn i sin groove. Aller dårligst da de spilte på Norwegian Wood for noen få år siden. Jeg er fan nok til å få nyhetsbrev fra hjemmesiden deres, så jeg er godt kjent med at de er en av bransjens mest aktive band, med bl.a. musikk-cruise på konsertkalenderen sin.

Jeg har også vært en smule skeptisk til sangerinnen Shaun Murphy som ble en fast del av bandet, i 1993, fem år etter at de kom sammen igjen.

Da Little Feat startet igjen, nesten ti år etter Lowell Georges død, dro de også inn gitaristen/ mandolinisten og trompeteren Fred Tackett, en aktiv sessionmusiker som hadde vært asossiert med Little Feat helt fra begynnelsen.

Resten av laget, trommeslager Richie Hayward, perkusjonist Sam Clayton, pianist Bill Payne, bassist Kenney Gradney og gitarist/ sanger Paul Barrére, var alle på plass da bandet slapp sitt klassiske album, ”Dixie Chicken” i 1973.

Men kanskje det var varmen på Notodden i går som endelig fikk det til å klaffe i forholdet Little Feat-Skjeklesæther. I hvertfall var det bare å legge seg flat for et åpenbart spillesugent ensemble, som heller ikke lot seg vippe av pinnen av noen tekniske problemer. Det er neppe mulig å oppdrive en bedre rytmeseksjon enn Hayward-Gradney. Hayward spilte forresten en periode med Little Feat-fan Jørn Hoel for noen år siden.

Hayward fikk også en ekstra løft på hatten da bandet tok av seg sine elektriske gitarer og gjorde en utsøkt versjon av George-evergreenen ”Willin´” , med premium delikat mandolinspill av Tackett. ”Willin´” gled nemlig over i sangen ”Don´t bogart me”, opprinnelig gjort av Haywards 60-talls-band, The Fraternity of Man. (Mariuna-hyllesten er også med på soundtracket til filmen ”Easy Rider”).

Denne lille sekvensen med country/ folk gjorde sitt til at bandets andre repertoir av sydende funk og blues ble satt i flott relieff. ”Fat man in the Bath Tub” og avsluttende ”Dixie Chicken” fikk vokse vilt i omfattende jammer og samtlige fikk vise hva de er gode for. Inkludert sangerinnen Shaun Murphy som endelig gled naturlig inn med sine Janis Joplin-vræl og sin visuelle tamburinering .

Personvernpolicy