Ron Sexsmith: «Exit Strategy Soul» (Ronboy Rhymes/V2/Universal)

Fortjener stående ovasjoner

<p class="hidden"> </p>
 

<pIngen har erfart mer smertelig hvor dårlig en singer/songwriter kan få betalt enn kanadiske Ron Sexsmith.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Exit Strategy Soul»«Exit Strategy Soul»

I min barndom var mine helter fra Ontariosjøen å finne i Præriebladet. Påfyllet av inspirasjon og glede fra sjøens bredder kommer nå fra Ron Sexsmith. Om enn i musikalsk form og grøde.

Den kanadiske singer/songwriteren ble midt på 90-tallet erklært som fremtidens kanskje største håp og talent for den klassiske låtskrivingen. Med selverklærte helter som Elvis Costello, John Hiatt og Paul McCartney som forbilder.

Costello var tidlig ute med å erklære seg som en fan av Sexsmiths låtskriving, og på sistnevntes nye plate, nummer 11 i rekken, er Costellos måte å skrive tankefulle og sjelfylte ballader på fremdeles svært slående.

Fraseringen i stemmen er også nesten familiær i sin likhet. «This Is How I Know» og «One Last Round» er to eksempler på dette. Med det ultraforsiktige pålegget av strykere, blåsere og koring beveger Ron Sexsmith seg også over i popmusikkens dramatiske kvarter der størrelser som Rufus Wainwright har vokst seg større enn sin egen skygge. Hør bare på en låt som «Traveling Alone». Et melankolsk møte mellom John Hiatt rundt «Bring The Family» og nettopp Rufus Wainwright.

Men Ron Sexsmith blåser aldri opp musikken sin slik som Rufus eller hans store forbilde McCartney kan ha tendenser til. Det svulstige. Han uttaler ofte at han først og fremst vil skrive gode sanger. Sanger som fungerer uansett hvem som synger dem. Han vil ikke stå i veien for sangene sine som han sier.

Med en neve dyktige svenske musikere gjør han derfor som han alltid har gjort: Leverer glimrende håndverk samtidig som han nesten usynliggjør seg selv. Med den varmen og følsomheten han legger for dagen på denne nye plata, definitivt en av hans beste, sitter man med den samme følelsen: Bare noen kunne oppdage denne glimrende artisten og låtskriveren. Salgstallene for Ron står nemlig over hodet ikke i forhold til den respekten han nyter fra folk som nevnte Costello. Eller de mange gode anmeldelsene i tunge magasiner som Rolling Stone og Mojo.

Linken til Rufus Wainwright er heller ikke syltynn i og med at både produsent/musiker Martin Terefe og keyboardisten Claes Björklund har jobbet med plateproduksjonene til søsteren Martha Wainwright i det siste. Claes er dessuten aktiv med Travis på veien om dagen, og bassisten Sven Lindvall (ja lillebror av Per) turnerer stødig med a-ha når de finner det for godt å legge ut på veien.

Alle dyktige musikere som ligger godt bakpå og ikke gjør mer av seg på låtene enn akkurat nok. Så var det da også produsent Martin Terefe, kjent for å ha jobbet med både Jason Mraz, a-ha og Craig David, som innførte den stilen Ron Sexsmith har operert med siden albumet «Cobblestone Runway» for fem album og seks år siden. Ideen hans med å legge på forsiktige synthesizere, strykere og fornem bruk av koring, ofte med gospelfarge, har gjort Sexsmith til en låtskriver helt etter Costellos hjerte. En hvit låtskriver med et farget hjerte for soul.

Ron Sexsmith er en selvransakelsens mann. En singer/songwriter som holder fortvilet på alle de små drømmene, de bittersøte kjærlighetsopplevelsene og åpent frykter veien videre. Hva vi har gjort verden til, som han så ærlig uttrykker det i «One Last Round». Vi vet det har gått til helvete, men en runde til i baren river vi likevel i.

Musikalsk er dette også en rik plate. Et album der hver eneste låt står frem som en liten perle uten at det er grunner nok til å utnevne «Exit Strategy Soul» til noen klassiker.

Dette er en av de få platene undertegnede kommer til å bære med seg videre fra 2008. Lenger enn Costellos og Hiatts siste utgivelser. I det enkle og følelsesladete og soulfulle ligger ofte det geniale, og Sexsmith har ikke tenkt å gi seg for noe. Sangene hans kommer lenge før mannen, og selv om han forsøker å holde seg i bakgrunnen for dem, så rører han dypt i den som vil legge seg ned og lytte.

Stående ovasjoner hadde vært på sin plass for en plate som dette her.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy