Blondie: «Parallel Lines» [Deluxe Collector’s Edition] (Chrysalis/EMI)

Svak markering av jubilant

<p class="hidden"> </p>
 

<pBlondie-klassikeren «Parallel Lines» runder 30 år og er gitt ut i ny utgave. Den burde ha inneholdt mer. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blondie er nok, ved siden av The Ramones, det bandet med utspring i New Yorks punkscene på slutten av 70-tallet som har hatt størst betydning og innflytelse.

Vi snakker om et band som i sin tid lirte av seg gromlåt etter gromlåt, og fremførte dem med kred og coolness i bøtter og spann. Det hersker med andre ord liten tvil om at innholdet på «Parallell Lines» i utgangspunktet står til toppkarakter. For makan til hit-tetthet må man lete lenge etter. Hør bare på «Hanging On The Telephone», «One Way Or Another» «Picture This», «11.59», «Sunday Girl» eller «Heart Of Glass».

Men så var jo «Parallel Lines» også en av de mest solgte platene i Norge da den kom i 1978. I anledning at det er 30 år siden i år slippes det nå en jubileumsversjon av albumet, en såkalt «Deluxe Collector's Edition», med påfølgende jubileumsturné. (Ikke glem å kjøpe billett til konserten på Rockefeller i Oslo 2. august.)

Lydmessig holder dette fremdeles i massevis, noe som ikke kan sies om alt fra den tiden. Men jeg er likevel skuffet over nyutgivelsen. Den oser nemlig ikke akkurat av «deluxe» av denne utgaven. Og med tanke på at Blondie, eller kanskje heller plateselskapet deres, er kjent for å mate fans og samlere med stadige «rariteter», remastrede nyutgivelser og samleplater med bonusspor etcetera, hadde jeg håpet og ventet at de skulle ha litt mer å slå i bordet med.

La oss se på hva man får ekstra: Dette er den remastrede versjonen fra 2001, uten bonussporene fra den gangen, men med fire andre. Singelversjonen av «Heart Of Glass», den franske versjonen av «Sunday Girl» (finnes også på den tidligere samleren «Blonde & Beyond»), en forferdelig unødvendig «Nts Nts-Remix» av «Hanging On The Telephone» og en ditto variant av «Fade Away And Radiate» med R2D2-lyder, hvorav de to sistnevnte vel må sies å være for svært spesielt interesserte og som jeg personlig mener grenser til det kriminelle.

Nei, da er det mer snadder på den tilhørende DVD-en, selv om ikke dette materialet heller er så veldig nytt. Samlere har mest sannsynlig disse videoene fra før, på DVD-samlingen «Greatest Video Hits». Unntaket er kanskje fremførelsen av «Sunday Girl» fra Top Of The Pops. Men så absolutt - dette er utvilsomt morsomme saker og understreker hvor uhyre velfortjent Debbie Harrys status som rockikon er.

Hva gjelder coveret, fremstår også det som en smule blodfattig. Originalcoveret til «Parallell Lines» er helt klassisk, et überkult rockcover! Men så er det heller ikke dette bildet, her brukt i en litt fornyet variant, det er noe galt med. Nei, det jeg mener, er at hvis jeg først skal bruke penger på en ny utgave av denne plata, vil jeg ha MER! Særlig med tanke på hvor mye førsteklasses materiale som faktisk finnes her.

Hvor er alle de kule bildene? De utfyllende linernotene? Historikken? Intervjuene? Tre små quotes fra Debbie, Chris og Clem er alt vi får i tillegg til en del basic info. Det er stusslig med tanke på at vi her snakker om en luksusutgave. Og det gir følelsen av at denne jubileumsutgivelsen mest er «slengt ut» på markedet for å få inn noen lettjente penger.

Nåvel! En god ting kan som kjent ikke sies for mye eller ofte (eller hva det nå heter), og jeg antar at hvis denne utgivelsen får noen til å oppdage dette fantastiske bandet for første gang, så har den likevel en misjon. Selv om jeg da heller ville ha gått til innkjøp av for eksempel den eminente «Platinum Collection» som kom for noen år tilbake.

Konkludert er dette i utgangspunktet en plate som står til 10 på karakterskalaen, men som spennende nyutgivelse holder det ikke helt mål.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy