KONSERT: Leonard Cohen, Verde-scenen, XIV Festival International de Benicàssim – Benicàsim, Spania, søndag 20. juli 2008Vår mann - også i sør
<pLeonard Cohen fikk mindre tid på scenen på Benicàssim-festivalen enn da han nylig spilte på Bislet Stadion i Oslo. Det satte imidlertid ingen demper på stemningen.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Som dagens første artist på hovedscenen Verde, ble Leonard Cohen møtt av en massiv folkemasse da han åpnet tradisjonelt med «Dance Me To The End Of Love», akkurat som i Oslo.
Som festivalartist er det større begrensning på gitt spilletid enn ved egne konserter, noe som selvsagt gjorde at den cirka en time lange konserten føltes noe amputert målt mot Cohens tre timer lange individiuelle konsertoppsett. Men legg til at lyden var bortimot perfekt i den lune middelhavskvelden, folket ble om mulig enda mer bergtatte enn hva tilfellet var i Oslo, selv om gjennomsnittsalderen hos de fremmøtte knapt kan ha vært halvparten av hva som var tilfelle på Bislett. (Artikkelen fotsetter under bildet)
Var i storslag i Spania
Settet ble derfor også minimalt med tanke på Cohens enorme melodiskatter, selv om vi fikk 12 av mannens aller vesenligste låter.
Foruten åpningen med «Dance Me To The End Of Love», var også de seks neste låtene identiske med oppsettet i Oslo: «The Future», «Ain't No Cure For Love», «Bird On A Wire», «Everybody Knows», «In My Secret Life», «Who By Fire» og «Suzanne».
Men da de siste fire sangene kom, det var da gåsehudstemningen overgikk Bislett-showet med stor margin. Mer eller mindre hele Benicàsim by må ha hørt allsangen som ruvet sammen med Cohen selv i «Hallelujah» som gikk rett over i «First We Take Manhattan» som fikk festivalgjengere så vel som sceneriggerne til å danse av vellyst.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Leonard Cohen var selv tydelig rørt over responsen, som hele veien ble mottat av et stående, og ikke sittende publikum. Da de to siste sangene kom, var det flere enn Cohen selv som var rørt. (Artikkelen fotsetter under bildet)
Smilte om kapp med folket i kveldssolen
Han avrundet galant med en sjelden innlevelse i «I'm Your Man», før det endelig ble satt punktum med «So Long Marianne», som jo som kjent er tilegnet hans norske venninne Marianne Ihlen, og dermed Benicassim-festivalens eneste norske innslag i år.
Om Leonard Cohen leverte varene på Bislett, så var dette, riktig nok korte, settet om mulig enda bedre enn forventet. Alt i alt en særdeles begivenhetsrik konsert med en eldre mann i storslag. Selvsagt akkompagnert av sine korister i The Webb Sisters og resten av hans eminente orkester.
Leonard Cohens tilstedeværelse førte for øvrig med seg at flere artister hyllet ham senere på kvelden. Deriblant det spanske flamencoorkesteret Morente Omega Con Lagartija Nick som ikke hadde mindre enn tre spansk-oversatte Cohen-klassikere på settlisten sin, deriblant «Hallelujah» og «First We Take Manhattan», da de spilte på samme scenen etter den kanadiske legenden.
NB! Som en liten kuriositet, bør det kanskje nevnes at det ikke var spesielle fotorestriksjoner eller krav om å underskrive noen form for kontrakt på Benicassim-konserten, noe som definitivt ikke var tilfellet på Bislett Stadion, hvor mesteparten av pressenorge valgte å boikotte å anmelde konseten på grunn av tøvete californske lover.
Er seg selv lik
Knelte foran sin gitarist
Les mer musikk her
