Crüe knuser Priest

<pTo av gigantene innen tungrock/metal scenen har sluppet nye plater i sommer. Mötley Crüe har vært langt heldigere enn kollegaene i Judas Priest.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter en svært velfortjent ferie ser jeg det som min plikt å ta for meg et par utgivelser som riktignok ikke er sylferske, men som likevel er såpass store at noe annet vil være tjenesteforsømmelse.

Det kan kanskje virke både urettferdig og barnslig å sette Mötley Crüe og Judas Priest opp mot hverandre slik overskriften indikerer. Jeg våger imidlertid å påstå at det stort sett er de samme menneskene som kjøper (laster ned) begge disse utgivelsene.

Mötley Crüe: «Saints Of Los Angeles» (Eleven Seven/Bonnier Amigo)

Etter de nye låtene på samleren «Red, White & Crüe» å dømme, så låtskriverpennen til Nikki Sixx ut til å være ganske butt. Ikke direkte dårlig, men akk så kjedelig. Forventningene til «Saints Of Los Angeles» var dermed lave. Greit nok at gutta fortsatt evner å levere feite konserter når de gidder, men nytt materiale? Nei, tror ikke det, gitt.

Kanskje disse fordommene er årsaken til at blir tatt litt på senga av hvor vitale, moderne og inspirerte bandet låter her? Soundet er skrudd av James Michael som jobber med Nikki i sideprosjektet Sixx A.M., og låter moderne, men likevel Crüe. Særlig gitarlyden er tøff som satan og sjelden har det vel lukta så svidd av gamle gode Mick Mars.

Låtene holder også overraskende høy kvalitet tvers igjennom, tolv regulære låter der variasjonen er tilstrekkelig til å holde på interessen. Punka spor som «Face Down In The Dirt» og «Goin' Out Swingin'» møter typiske Mötley rockere som «Down At The Whisky», tittelkuttet og «Chick = Trouble».

«The Animal In Me» er også en tøff låt, der versene låter slik bandet låt på debuten tilbake I 1982 samtidig som refrenget er 2008. Rosinen i pølsa er likevel «MF Of The Year» som med sitt vannvittige groove og gode melodi er noe av det beste disse kara noensinne har gjort.

Det er mulig det er de lave forventningene som gjør at jeg er så positiv til «SOLA», men det er en tøff tungrock plate og jeg utroper den herved til Mötley Crües beste side «Dr. Feelgood».

Karakter: 7 av 10

Judas Priest: «Nostradamus» (Columbia/Sony BMG)

Judas Priest var et av mine topp tre favorittband på første halvdel av 80-tallet. Bandet fra Midlands som tok opp arven etter sambygdingene i Black Sabbath og foredlet soundet som kom til å forbindes med betegnelsen Heavy Metal. Da har du noe å leve opp til.

Med Rob Halford tilbake på skuta gjorde bandet en mer enn godkjent retur med «Angel Of Retribution» i 2004. Denne gangen har de laget et konseptalbum rundt livet til Nostradamus, hvilket skulle borge for nok spennende hendelser å skrive om. Albumet har da også blitt dobbelt, men dessverre er dette blitt en svakhet fremfor en styrke.

Platens to store svakheter er imidlertid dynamikk og lyd. Alt for mange av kuttene går i samme tempo og jeg sliter skikkelig med å høre gjennom hele konseptet i ett. Dessuten er det rett og slett for få gode låter.

Når det glimter til låtmessig dras inntrykket ned av dårlig lyd. Det er for lite trøkk og det er tydelig at bandet ønsker å låte pompøse fremfor tunge denne gangen. Hvorfor ikke begge deler, tenker jeg. Nei, dette blir simpelthen for kjedelig. Gitaristene Tipton og Downing står for produksjonen og jeg er ikke i tvil om at en utenforstående produsent kunne hevet «Nostradamus» flere hakk.

Det begynner ganske bra med «Prophecy» og «Revelations» som er lett gjenkjennelig Priest, men deretter går det raskt nedover. «War» er håpløs og det er ikke før siste spor på disk 1 at det tar seg opp igjen. «Persecution» er slik vi liker å høre gutta. Det bør også nevnes at Rob Halford synger som den guden han er platen gjennom, og er med på å redde utgivelsen fra total katastrofe.

På disk 2 fungerer «Alone» bra - riktignok ligger den i samme leia som mye av det andre materialet, men låten er simpelthen god. Tittelkuttet er kanskje platens hardeste spor og også det beste. «Future Of Mankind» får også godkjent. Selve konseptet virker også svært gjennomarbeidet, men det er nå en gang musikken som teller mest.

Skjerpings gutter, dere kan bedre enn dette!

Karakter: 4 av 10

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy