Born to run (2)

<p class="hidden"> </p>
 

<pThunder Road får meg til tenke på Marianne, en kasse øl og storebrutterns røykevaner. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les del 1 her.

Da jeg åpnet presangen kjente jeg umiddelbart igjen coveret. Springsteen i skinnjakke med Elvis-button, og en tøff gitar liggende mot kroppen. Med blikket og armen hvilende på Clarence Clemons, som står og blåser liv i saksofonen. To kamerater som forenes gjennom musikken. Som to brødre, tenkte jeg. Ansiktet til Springsteen sa alt. Dette handlet om hengivenhet og vennskap.

At skiva het Born to Run, visste jeg fra før. Jeg hadde hørt flere av låtene på radioen. Syntes til og med at det var ganske bra om jeg ikke husker feil. Men jeg kjøpte aldri Born To Run . Var vel litt for ung i 1975. Gikk mest i Sweet , Slade , Elton John, Cat Stevens og Suzi Quatro på den tiden. Men nå hadde altså brutter'n talt.

Jeg står midt i katedralen og titter opp mot det enorme taket høyt, høyt over meg. På prekestolen står brutter'n og gliser. Han slår dirigentstokken hardt mot prekestolen før han løfter armene og setter det hele i gang. Lyden av munnspill og piano lyser gradvis opp det enorme rommet.

The screen door slams
Mary's dress waves
Like a vision she dances across the porch

Marianne danser fram og tilbake til musikken. Jeg står utenfor porten. Livredd og forfjamset. Idet jeg åpner porten hører jeg en stemme langt, langt borte. Marianne forsvinner i det fjerne, og ansiktet til brutter'n kommer til syne. Han røsker meg hardt i armen og setter seg ned ved siden av meg ytterst på sengekanten. Håret er bustete og t-skjorta revet i filler. Fyllestanken er så intens at jeg må flytte meg til den andre siden av senga. Stiften på platespilleren står og hopper. Jeg har sovna fullt påkledd på senga igjen.

Klokka på veggen viser 07.30. Brutter'n ser på meg med et fandenivoldsk glis og ber meg gå bort til vinduet. Når jeg ser veggen, blir jeg først sjokkert, men snart ler jeg så høyt at jeg nesten får brekninger. Tobias kommer bort og legger en arm rundt meg.

Vi ler så vi griner mens vi studerer kunstverket. Den ultimate avskjedshilsenen til erkefienden fra en fyllesjuk, men oppildnet rabagast. Med store røde bokstaver står det følgende å lese på herr og fru Nilsen nymalte vegg: I dette huset bor det en vattnisse og en rævslikker. Hilsen Born to Run.

En time senere hadde brutter'n og Hasse pakka alt og forlatt åstedet. Og snart skulle herr Nilsen hente lørdagsavisen. Jeg stod i vinduet og nøt det hele. Herr Nilsen som etter ti sekunder med måping kasta Aftenposten i hekken før han løp ned til huset vårt og ringte på dørklokka cirka hundre ganger, for deretter å skjelle ut min alltid morgengretne far. Ikke bare var han en bedriten oppdrager, han var faen ta meg stygg og feit også. Fatter'n som var cirka to hoder høyere enn vår kortvokste nabo, løftet opp herr Nilsen og kasta han så hardt inn i hekken at han ble sittende fast.

Deretter ble fatter'n angrepet av herr Nilsens livsfarlige puddel, Småen, som med et velrettet spark ble plassert i hekken ved siden av sin sjokkerte eier. Det hele ble avsluttet med at fatter'n kalte herr Nilsen en pygméape med verdens dårligste hentesleik før han smalt igjen døra etter seg. Storslått. Magisk.

Bare synd at Tobias ikke fikk oppleve det. Men han var snart i København.

Resten av formiddagen hørte jeg på Born to Run . Åpningssporet, Thunder Road, fikk meg til å tenke på Marianne.

The screen door slams
Mary's dress waves
Lika a vision she dances across the porch
As the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey that's me and I want you only
Don't turn me home again
I just can't face myself lonely again [...]
Show a little faith, theres magic in the night
You ain't a beauty but hey you're alright
Oh and that's all right with me

Verdens vakreste skapning som av uforståelige grunner hadde blitt sammen med Anders i C-klassen. En tølper av en dust utstyrt med en halv kolibrihjerne og verdens dårligste musikksmak. Sossedusten som digga band som Styx, Yes og Olivia Newton-John. Da jeg så dem komme hånd i hånd raste hele jævla universet sammen. Jeg ble så forbanna og skuffa at jeg holdt senga i to dager. Jeg var hinsides forelsket i ei jenta som var sammen med en hjernedød kropp med hockeysveis.

For første gang i mitt liv hadde jeg tryna så blodet spruta. Og jeg blødde så voldsomt at jeg bestemte meg for at jenter var noen ubegripelige skapninger det var best å holde seg unna. Kjærligheten til det annet kjønn var rett og slett ikke noe for meg.

Mutter'n og fatter'n dro til onkel Knut og tante Pia ved lunsjtider. Alene hjemme. Alene med støvete lampeskjermer og en kasse øl jeg hadde gjemt bak fatterns enorme samling bilblader i kjelleren.

- Sees i morgen, vennen min, var det siste mutter'n ropte før hun og hissigproppen forsvant ut døra med en pose full av rus. Jeg rusla opp på rommet mitt, satte på Born to Run og begynte umiddelbart å tenke på brutter'n, Marianne og Duste-Anders. For å drepe tankene plukka jeg opp det siste nummeret av fotballbladet Shoot som lå hendig til på toppen av bladhaugen ved siden av senga.

På forsiden var det et enormt bilde av Arsenal-spilleren Alan Sunderland. Kødden som scora mitt elskede Manchester United i FA-cupen året før. Helvete. Akkurat den påminnelsen jeg trengte. Bildene fra kampen kasta seg inn i hue mitt. Selv ikke de digre puppene til den smellvakre formingslæreren min, fru Haraldsen, klarte å viske ut de teite krøllene til Sunderland. I et sykt, sykt øyeblikk krysslippa hjernen min de duvende brystene sammen med krøllene til Arsenal-kødden, som senka United ett minutt før full tid, etter at United hadde kjempet seg tilbake i kampen.

Det var bare en ting å gjøre: ringe Felix. Krølltoppen med de rare klærne som alltid fikk meg til å le.

Felix og jeg ligger på gulvet og ler oss skakke. Stuebordet er fullt av tomme Schous-flasker og et askebeger i ferd med å knuses under vekten av minst 30 South State. Det hadde vært så mange pling i løpet av tippekampen at vi var dritings allerede midt i første omgang. Da Colargol og vennene hans løp rundt på skjermen, hadde Felix allerede spydd to gang i vasken på kjøkkenet og en gang på veggen i gangen cirka 20 centimeter fra dassdøra.

- Fy faen, Tobbe er helt konge. Felix ligger på gulvet og ler så høyt at askebegeret på magen hans suser ned på det hvite favoritteppet til mutter'n som mer og mer ligner et moderne kunstverk av et eller annen fjols. Den lyseblå skjorta hans er sterkt preget av Spagetti à la Capri'n vi hadde kasta i oss i løpet av tippekampen og alle utfluktene i retning dassen eller kjøkkenet.

Vi røyker gull. Vi røyker grønne skoger. Trærne svaier samtidig som to hvite negre, en gigantisk dverg og Titten Tei kjører karusell i hue mitt. Rullingsen som trilla ut av coveret på Born to Run har bokstavlig talt erobra kroppene våre.

- Feit sigg, og feit musikk, mumler Felix og snur seg i min retning. Jeg ligger og titter på en mørk sprekk i taket jeg aldri tidligere har lagt merke til. Musikken dundrer mot oss fra Tandberg-anlegget fattern kjøpte til jul. Kroppen min heiser seg sakte opp og flyter bortover mot stereoanlegget. Det stikker i tunga og følelsene i beina er forduftet.

Ved siden av hevarmen på platespilleren står brutter'n og synger inn i en mikrofon. Kroppen hans dirrer og svetten renner som en foss fra trynet hans. Plutselig hopper det en kar ned fra Lp-en som snurrer rundt på platespilleren. Han legger varsomt den ene armen på skulderen til Tobias og smiler akkurat i det brutter'n blåser alt han orker i saksofonen.

Sakte men sikkert smelter de sammen. Brutter'n, Bruce og musikken. Bikkjeblikket treffer meg midt mellom øya. Det glinser i Elvis-merket som er festet på skinnjakka. Stemmen blåser meg bakover. Jeg svever i takt med musikken.

And no matter where you sleep tonight
Or how far you run
Oh she's the one
She's the one

Tobias peker mot sprekken i taket som har forvandlet seg til et stort hull som suger meg ut og kaster meg ned i hagen. Og der, foran epletreet står hun. Marianne. Den vakreste av det vakre. Kun ikledd et fikenblad og med et eple i hånden. Jeg kjenner lukten av eplesaft sive gjennom luften.

Jeg våkner av hundeglam. Småen, tenker jeg før fatterns stemme bryter lydmuren etter at vatnissen har beskyldt ham for å ha to bandittunger som bare lager bråk og faenskap.

- Når vi endelig var kvitt den ene tar det faen meg knapt et halvt døgn før den andre guttungen løper naken rundt halve natta på jakt etter en eller annen Marianne. Jeg skvetter til. Blir meg selv. Faen. Helvete. Faen.

Klærne mine ligger slengt rundt på gressplenen. Jeg sitter med ryggen mot epletreet og stirrer på Felix som ligger og sover i trillebåra med coveret av Born To Run og en haug med krøller i fanget. Den lyseblå skjorta hans ser ut som den har vært en tur på Hawaii og huet hans er helt blankpolert. Ved siden av hekken har noen forsøkt å grave ned stereoanlegget til fattern. Jeg hører verandadøra smelle i veggen og legger meg ned for å dø. Med en epleskrott i hånda og underbuksa tredd rundt hue.

Fire dager senere mottok jeg et brev fra Tobias.

Hei, lillebror,

Køben er konge. Hasse og jeg drekker og røyker døgnet rundt. Har Vattnissen vaska veggen? Faen, det var svært. Håper fatter'n snart er ferdig med å banne. Hils Marianne. She's the one!

Ringer når jeg kommer hjem. Hils mutter'n.

Tobias

PS! Hasse ble bura inn etter å ha røyka en sigg han fikk av meg. Trodde han var et romvesen. Sterke saker, med andre ord. Hadde to, men den ene må ha fordufta på turen. Heldigvis!

Artiklen er tidligere publisert 250307

Historien om Born To Run

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden


Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus