Born to run (1)

<p class="hidden"> </p>
 

<pStorebroren min Tobias fylte hue mitt med musikk da jeg vokste opp. Og Marianne var så vakker at jeg nesten ble sprø. Men snart skulle en kar fra New Jersey gjøre underverker. En kar som spiller i

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Marianne begynte i klassen min i november 1979. Hun var ingen skjønnhet. Litt rund, ganske stor nese, men mystisk, akk så mystisk. Etter en uke var jeg sjanseløs. Pilen hadde boret seg inn, og jeg blødde for første gang i mitt liv. Og selv om jeg forsøkte å gå som en mann kjente jeg kvalmen, usikkerheten og gleden slåss som ville hunder hver gang hun nærmet seg. For ikke å snakke om desperasjonen når hun snakket med kompisene mine.

Det var nesten ikke til å holde ut. Uansett hva jeg gjorde, forble hun i mitt hode. Jeg var utmattet, men ikke utslått. Jeg måtte lære å gå som en mann. Dra pilen ut å hoppe ned fra redet. Men viktigst av alt. Jeg måtte lære meg å tryne som en mann. Tryne så blodet spruta.

Storebroren min Tobias er, som storebrødre flest, en skikkelig kødd. Men en ganske allright kødd, som kom dritings hjem, spydde på teppet i kjellerstua, ramla ut av vinduet, hadde damer på rommet, ga fattern fingeren, ble utvist fra skolen, fikk husarrest og rømte hjemmefra. Hele tiden med meg som tilskuer og læregutt. Brutter'n var i det hele tatt en kul og godhjerta rabagast, som lærte meg mye om livets realiteter.

Men det beste av alt; han elska musikk. Den ene veggen på rommet hans var fylt til taket med longplayers. Stones, Beatles, Kinks, Small Faces, Love, MC5, New York Dolls,Van Morrison, Dylan, Band, Neil Young, Zappa, Byrds, Beach Boys, Led Zeppelin, Pink Floyd. You name it. En million skiver. Minst. En gåtefull platesamling lillebror fikk klar beskjed om ikke å røre.

Men av og til når Tobias var i godlune lot han meg sitte i storstua å lytte til rockens store sønner. Selv smatt han inn i et hemmelig univers der han pekte nese til tyngdeloven og vinket til melkeveien rett utenfor vinduet. Den ene Lp-en etter den andre løp opp og ned av platespilleren samtidig som Tobias glødet og røyka en rullings som gjorde ham glad og lykkelig. Jeg satt musestille og nøt det nye og storslåtte landskapet. Stolt og lykkelig over å ha verdens kuleste storebror. En storebror som tente en ild i meg. En ild som i dag brenner sterkere enn noensinne.

I januar 1980 flytta Tobias hjemmefra. Han var drittlei maset til fatter'n og folka i nabolaget. En gjeng med vattnisser, burugler og rævslikkere, ifølge brutter'n. Neste stopp; en falleferdig leilighet i Helgesensgate på Grüneløkka, som han skulle dele med nabogutten Hans Olav. Bedre kjent som Hasse. Som altså ofte var sammen med Tobias. Bedre kjent som Tobbe. Fatter'n trygla Tobias om å bli. Bare tanken på at nabolagets Knoll og Tott skulle dele leilighet, fikk han til å hyperventilere. Men Tobias ga faen. Han pakka sakene sine og dro.

Kvelden før han flytta banka Tobias forsiktig på døra mi og bad meg bli med inn på rommet hans. Han satte seg i den blå stolen ved vinduet der drømmene gjennom årens løp hadde fått vandre fritt.

- Jeg har kjøpt en utflyttingspresang til deg, lillebror. Tobias titter i retning av Peter Lorimer som henger på veggen med ballen festet til såla. Favorittspilleren til brutter'n som skyter hardere enn kanonene på Navarone.

- Presang? svarer jeg idet ballen suser gjennom rommet og treffer veggen med et smell.

- Er'n blitt soft eller, tenker jeg i det Tobias legger Lorimer pent ned i eska ved siden av Leeds-vimpelen som alltid har hengt ved siden av Iggy Pop-plakaten over senga.

- Når jeg går forbi rommet ditt hører jeg at du har god musikksmak, fortsetter han etter å ha satt seg godt til rette i drømmenes teater igjen. - Men jeg hører også at du er totalt opphengt i punken. Du må passe deg så du ikke bli svart-hvitt i hue. For du går vel ikke i kjerka, gjør du vel?

- Hæ?

- Det er mange guder, lillebror. Ikke en . Du må ikke la deg lure av ord og staffasje. Punken er gammalt nytt. Same shit, new wrapping. Never Mind The Bollocks og London Calling er ganske enkelt to helvetes bra rock'n'roll-skiver.

- Pistols, et godt gammaldags rockeband?

- Yep. Tobias ser på meg med et blikk som får meg til å tenke på fatteren. Kong Moral som banner med begge henda hver gang jeg glemmer å takke for maten.

- Tror ikke det, gitt, svarer jeg litt spakt. For mye tyder på at brutter'n er i ferd med å gå på en skikkelig smell. - Han kødder, tenker jeg idet bildene av duste-fattern fordufter fra hue mitt.

- Synes du produksjonen og gitarspillet på Never Mind The Bollocks er skranglete og punka?

- Vel, det låter jo ganske fett, smetter det ut av kjeften min før jeg får tenkt meg om.

- Det låter jævlig fett, skal jeg si deg. Steve Jones spiller som en ekte rocker og produksjonen er ikke akkurat puslete. Tobias lener seg fremover som om han ønsker å dele en hemmelighet med meg. Øya hans gløder like mye som sigaretten som dirrer mellom fingrene hans.

- At Johnny Rotten og Sid Vicious er styla opp med sikkerhetsnåler og farga hår forandrer ingenting. Punken er og blir en stor jævla hype. London Calling , punk? Glem det. Har du forresten hørt skiver av MC5, New York Dolls , Flaming Groovies og Stooges? Tobias knipser den glødende sneipen ut av vinduet og nagler meg fast med bikkjeblikket sitt. Det er nesten så jeg kan høre hjertet hans slå under den møkkete T-skjorta.

- Ja, du har faktisk spilt .....

- Et godt råd. Prøv igjen. Blikket hans er så intenst at selv Fantomet ville fått problemer med å stirre'n i senk. Det føles som om han sitter oppå meg; at det lange håret hans er en lasso som har slynget seg rundt hue mitt. - Og for guds skyld. Meld deg ut av kjerka. Og du. Hva heter han kompisen din som har farga håret rødt og går med hundehalsbånd?

- Johannes, svarer jeg med pipestemme i det jeg kjenner att løkka strammer til rundt halsen.

- Fortell ham fra meg at han ser ut som en jævla jålebukk. At han blir lurt trill rundt. Og til slutt; spør hvor han har gjemt den gamle Electric Light Orchestra t-skjorta han fløy rundt med i årevis. Bruttern lener seg tilbake, og fyrer opp en ny sigarett. Sola er tilbake i trynet hans. Bikkjeblikket har rusla inn i hundehuset.

- Vel, tror vel kanskje....

- Slapp av, lillebror. Vil bare gi deg noen velmenende råd før jeg stikker av fra alle vattnissene. Tobias ligner plutselig seg selv igjen og peker i retning av huset til erkefiendene sine: Herr og fru Nilsen. Det skeive smilet kiler'n nesten i øyekroken. For akkurat nå er det en liten faen som kiler'n i munnvikene.

-Fru Nilsen har visst allerede kjøpt sjampis ...

-Tobias begynner å le midt i magadraget som kaster han inn en hostekule som igjen slenger ham bakover i stolen. - Håper hu drekker seg møkkings og banker opp fatter'n, hikster han mens tårene triller og gliset nærmer seg en sirkel. Han ler så høyt at trynet mitt blir dekket av et duskregn med spytt.

- Men du, harker Tobias og peker i retning av rommet mitt på den andre siden av gangen. - Jeg kunne ikke unngå å høre at du spilte den nye skiva til Ramones, End of the Century, da jeg kom hjem. Bra skive, ikke sant? Bikkjeblikket ligger igjen på lur bak den lange luggen.

- Mange bra låter, men produksjonen er nå litt rar da, svarer jeg med blikket naglet i gulvet.

- Johannes og Svein Arne sier at den stinker. At det ikke kan regnes som en Ramones-skive, hører jeg meg selv si samtidig som jeg forsiktig titter opp.

-Yppersteprestene har talt skjønner jeg. Stemmen til Tobias ligger inni øret mitt samtidig som røykånden biter meg i nesa. Han sitter på huk maks fem centimeter foran meg. Pulsslagene truer med å sprenge halsen hans .

- Kanonlåter som Do You Remember Rock'n'roll Radio og Danny Says, og en av verdens beste produsenter er ikke godt nok for papphuene, skjønner jeg. Tobias lener seg bakover, legger armene bak hodet og stirrer opp i taket. Stillheten sniker seg inn i rommet og vinker forsiktig til oss. To brødre som snart skal skilles etter 17 års kompaniskap.

Etter noen minutter, reiser Tobias seg opp, løfter det ene beinet og fyrer av en bønne som blåser stillheten hodestups ut av vinduet. Tre sekunder senere hører vi fatterns klassiske banneregle: Helvetes, jævla drittunge. Faen ta deg. Etterfulgt av tramping og stønning. Som å trykke på en knapp.

Jeg må dytte hue ned i puta for ikke å le så høyt at fatter'n går amok og stormer opp i annen etasje. Tobias drister seg til en sleppe en til, men det blir bare en fislete kinaputt sammenlignet med den første atombomben som trolig satte en støkk i hele nabolaget. Etter å ha retta på underbuksa, som han påstår er skutt i fillebiter, slenger Tobias seg ned i drømmenes teater igjen.

- Forresten, var det ikke Svein Arne du krangla med her forleden da du fikk med deg melding hjem fra skolen? spør han i det han lander i den myke stolen.

- Yep, klinka'n rett ned. Snakka stygt om ei jente i klassen. Jeg kjenner at jeg blåser meg opp som en svær, feit ballong som hvert øyeblikk vil sprekke av stolthet.

- Veldig bra, lillebror. Klink'n ned en gang til. Også for ei jenta, a gitt. Skal se det bor en liten ridder i deg. Har'a et navn, eller?

- Marianne, svarer jeg samtidig som ballongen og jeg svever over gulvet. Jeg registrerer så vidt at Arne Bendiksen står og griner med en blå ballong i hånda før stemmen til Tobias varsomt trekker meg ned på gulvet igjen.

- Vakkert, lillebror. Du er i gang, skjønner jeg. Vakkert, visst faen er det vakkert. Jævlig vakkert, tenker jeg med hue fullt av øynene til Marianne. Hun sitter inni nepa mi og blåser såpebobler på de erotiske novellene jeg har samla opp i løpet av de siste ukene.

- Men du, før jeg stikker må jeg fortelle deg litt om presangen jeg har kjøpt til deg. Tobias står foran meg med en sort pose fra platebutikken Electric Circus. Marianne lukker øynene og forsvinner som om ingenting har skjedd. For første gang skimter jeg noe sårbart bak luggen til den tøffe storebroren min. Som om han holder seg fast i et usynlig gelender på vei ned verdens bratteste trapp. Tre blunk senere er han seg selv igjen.

- For det første setter presangen ord på mye av det jeg føler om dette bedritne nabolaget. En gjeng med trangsynte tapere og sladrekjerringer. Tvangstrøyementalitet året rundt. Tobias setter pekefingeren mot tinningen og fyrer av et skudd.

- Men viktigst av alt. Skiva dveler ved de store følelsene i livet. Kjærlighet, håp, savn, smerte, hele jævla følelsesregisteret. Nok en gang må han holde seg i det usynlige gelenderet, men slipper taket akkurat tidsnok til at sårbarheten igjen sklir bak de sorte pupillene som stirret rett på meg.

- Da artisten spilte inn albumet lot han seg influere av Phil Spector, samme karen som har produsert den siste Ramones skiva, fortsetter han og drar presangen opp fra den sorte plastposen. På det grå papiret står det: Fra en sjef til en annen med store sorte bokstaver.

- Vi snakker Mr. Wall of Sound. Voldsomme greier. Ikke akkurat punk, for å si det sånn. Og da er jeg ved hovedpoenget, lillebror. Gå deg et par runder i katedralen av et album jeg har kjøpt til deg. Gå inn med åpent sinn. Kanskje blir du frelst, kanskje ikke. Det viktigste er at du åpner ørene for nyansene i musikkens mangfoldige univers. Du må for guds skyld ikke bli endimensjonal i hue. Som Johannes og Svein Arne. To kunnskapsløse jålebukker som når alt kommer til alt benker seg ned på første rad i den samme kjerka som herr og fru Nilsen. Gå dine egne veier, lillebror. Ikke glem det. Og hva vet jeg, kanskje handler plata om Marianne også?

Tobias uttaler ordene med en kraft og en overbevisning som blåser huet mitt overende. Jeg kjenner tårene presse på, men klarer akkurat å lure dem tilbake ved å tenke på alt og ingenting. Brutter'n står foran meg og smiler tappert samtidig som han knipser en hvit dings mot meg. Jeg reager momentant og svever gjennom lufta som om jeg skulle vært lillebroren til Gordon Banks.

Jeg griper dingsen og deiser i bakken med et brak samtidig som jeg hører at døra smekker igjen bak meg. Jeg åpner neven og tyder bokstaven som står skrevet med sorte bokstaver på det hvite merket. B O R N T O RUN. En tåre treffer merket og renner sakte ned i håndflaten min. Jeg stirre på bokstavene og kjenner at demningen er i ferd med å sprenges i fillebiter.

Etter at Tobias hadde gått ble jeg sittende en stund på rommet hans. Drømmenes teater var på noen få dager omgjort til en ødemark. Platene var pakket ned i banankasser, og plakatene rullet sammen i en stor grønn pose. Jeg savnet han allerede. Verdens største kødd av en storebror.

I morgen kan du lese hvordan det gikk med Tobias, Marianne og meg. Og en ganske kjent kar fra New Jersey.

Artikkelen ble publisert første gang 18.03.07 kl. 11:00

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Ramones om rockeklubbeb CBGBs

Historien om Ramones End Of The Century

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus