Joshua Ferris : «Så kom vi til slutten» (Cappelen Damm)Kontorrottens helvete

For noen uker siden sirkulerte det en snutt på You Tube som viser et typisk kjedelig kontorlandskap. Plutselig går en av de ansatte fullstendig amok. Han slår til medarbeiderne, kaster en pc vegg i mellom og raser rundt som en gal man.

Scenen er som klipt ut av Joshua Ferris debutroman «Så kom vi til slutten». Handlingen i romanen er satt til et reklamebyrå der de ansatte bruker dag inn og dag ut på å sladre, røyke, spekulere, konspirere og ikke minst kjede seg.

«Vi kjedet oss hver dag. Kjedsomheten vår vedvarte, en kollektiv kjedsomhet, og den ville aldri dø, for vi ville aldri dø».

Nesten hele boken er skrevet nettopp i «vi»-form. Et grep som underbygger følelsen av at historien handler om langt mer en dette ene kontoret, disse bestemte menneskene. Dersom man jobber på et kontor selv er det lett å kjenne seg igjen i romanen. Hvem har ikke telt ned minuttene til lunch eller sett på klokken og spurt seg selv om hvordan det er mulig at den fremdeles bare er tre? Hvem har ikke tatt seg selv i å fabulere om hva sidemannen gjør når den lukker døren bak seg hjemme?

Besatt av hverandre

Ferris karakterer er likevel i overkant besatt av sine kollegers privatliv. De oppfører seg mest av alt som familiemedlemmer som ikke liker hverandre særlig godt, men likevel må holde ut med hverandre i åtte, ni timer hver dag, fem dager i uken. Til tider fører dette til harmløs erting og/eller practical jokes, andre ganger gir det utslag i rett og slett ondskapsfulle handlinger. Persongalleriet er nesten utmattende. De ulike figurene flyter til tider i hverandre som en grå masse og anekdotene er av vekslende interesse. I det hele tatt er dette en bok som nærmest flyter over av ord. Enkelte andre episoder får oss imidlertid til å trekke på smilebåndet og nikke gjenkjennende. Veddemål over hvilke kjendiser som kommer til å dø, komplett idiotiske krangler om kontorrekvisita. Jepp, slik er mitt kontor også.

Lovprist

Romandebutanten Ferris har fått nok av lovord med seg på veien. Stephen King kaller den «Hilarios» og Nick Hornby roper «Terrific!», hvis vi skal tro blurbsene på coveret. Anmelderne tar fram snedige formuleringer som «Post-it modernisme» og «The Office møter Kafka».

Jeg ble ikke like udelt imponert. Til det ble jeg for forvirret. På et nivå har nemlig Ferris skrevet en historie som virker like flåsete og overfladisk som de meningsløse samtalene som føres rundt kaffemaskinen. Ikke særlig morsom er den heller.

Derfor blir man forundret når man utover i historien blir såpass grepet av disse hverdagsskildringene.

Det er ekstra overraskende at den kvelende, klaustrofobiske stemningen som skapes i deler av «Så kom vi til slutten», henger igjen lenge etter siste side. Boken kan rett og slett få selv den mest fornøyde kontorarbeider til å revurdere livet sitt.

«Som vi hatet kaffekrusene våre, musemattene, klokkene på skrivebordene, kalenderne, innholdet i skrivebordsskuffene! Selv fotografiene av våre kjære som vi hadde festet til datamaskinene for at de skulle oppmuntre og støtte oss, ble til klebrige påminnelser om hvordan vi brukte tiden».

Grøss. Det er jaggu godt at det snart er ferie.