Tor Egil Førland & Trine Rogg Korsvik: «Ekte sekstiåttere» (Gyldendal, 288 sider)

Hippiemyter

<p>Illustrasjonsbilde: SCANPIX</p>
Illustrasjonsbilde: SCANPIX

Var norske sekstiåttere hasjrøykende hippier i Slottsparken eller streite samfunnsrefsere? Ny bok prøver å finne svaret.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det finnes en rekke myter rundt de såkalte sekstiåtterne i Norge: Var dette en gjeng med overklasseungdom som gjorde opprør mot sine dresskledde foreldre, eller oppsto radikaliseringen blant barn av arbeiderklassefamilier på bydga?

Var Mao, Marx og Lenin de store forbildene, eller hadde Bob Dylan og Allen Ginsberg høyere stjerne enn kommunistiske statsledere? Og lå de norske sekstiåtterne frisinnet rundt på byens parkplener, tok LSD og prøvde ut nye yogastillinger, eller var de tvert imot mer opptatt av sport og samboerskap?

Nettopp slike stereotypier og myter er det historikerne Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik ønsker å rydde opp i med sin bok «Ekte sekstiåttere». Sammen med universitetslektor i statsvitenskap, Knut-Andreas Christophersen, har de gjennomført en spørreundersøkelse blant 1246 personer som studerte filosofi, sosiologi, pedagogikk eller medisin ved Universitetet i Oslo i perioden mellom 1964 og 1973, og som i tillegg er født mellom 1940 og 1950.

Tåregasspytter
Det sier seg selv at en slik vitenskapelig redegjøring blir full av tabeller, statistikk og metodeutredning, men «Ekte sekstiåttere» er likevel blitt en tidvis leserverdig bok.

Først og fremst skyldes dette at tallmaterialet blandes ut med intervjuer med ulike sekstiåttere. Her mimrer tidligere Dagbladet-redaktør Gudleiv Forr om øldrikking, Sartre-fordrag på studentkroa og apartheid-demonstrasjonene på Madserud i 1964.

Marit Werenskiold forteller hvordan hun som bærumsjente plutselig befant seg midt blant tåregasspyttene på Boulevard St. Michel i 1968, og vi får høydehopper Leif Roar Falkums skildringer av hvordan radikaliseringsbølgen også nådde toppidrettsmiljøet på 1970-tallet. Ekstra spennende er det å lese Gerd Brantenbergs historie om hvordan hun som lesbisk aktivist delte ut rosa løpesedler på Blindern for å starte en egen studentgruppe for homofile.

I tillegg til at disse intervjuene er godt lesestoff, bidrar de til å vise mangfoldet blant gruppen av radikalisert studentungdom.

Edruelig og mannstungt
Intervjuene står igjen som det mest minneverdige ved boka, selv om vi i og for seg har lest slike førstehåndsskildringer fra 1960-tallets opprørstid tidligere. Det nye her er likevel bredden i skildringene - noe som har en, skal vi si, bevissthetsutvidende effekt i forhold de allerede nevnte mytene om sekstiåtterne. De tilfører også litt farge til forskernes noe grå, men veldokumenterte, konklusjon om at de ekte sekstiåtterne var et mannstungt, edruelig miljø bestående av studenter med foreldre med bakgrunn i NKP.

Ellers er boka preget av forskningsresultater og statistikk som for eksempel viser hvor mange prosent av de spurte i undersøkelsen som var «antiautoritære sosialister og ikke-sosialister i perioden 1964-73» og «oppmeldt til eksamen i anatomi i perioden 1967-1973». Det er selvfølgelig helt nødvendig at alt dette presenteres i boka, men det gir likevel «Ekte sekstiåttere» et preg av å være en lærebok for delemne-studenter i historie, eller en diskusjonsbok for spesielt interesserte.

Men så er det vel langt på vei akkurat det den er også.

Les fleire bokmeldingar i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Personvernpolicy