En soldat vender hjem

En soldat vender hjem
En soldat vender hjem

En film laget med hjerte som dessverre strever med retningssansen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har kommet en rekke filmer med utgangspunkt i Irak-krigen de siste årene. Disse filmene ser gjerne på de menneskelige tragediene bak uniformen og hva som skjer med unge, traumatiserte amerikanske soldater.

«Stop-loss» er en slik film.

Tittelen henspeiler på et smutthull i regelverket som gjør at den amerikanske hæren kan stoppe soldater fra å avslutte tjenesten når kontrakten går ut.

«Once you think you're out, they pull you back in», med andre ord.

Hovedpersonen i filmen er sersjant Brandon King (Ryan Philippe) som endelig har kommet seg hjem til familien sin. En grusom hendelse i Irak har gitt ham store psykiske problemer og han er lettet over å forlate en krig han mer eller mindre har sluttet å tro på. Sammen med kameratene som også har «tjent landet sitt» inntar han den lille hjembyen og døyver sine sorger med sprit. Sjokket er stort når myndighetene i løpet av de påfølgende dagene sier at de vil sende ham tilbake til Irak. Han har blitt «stop-lossed».

Klisjefylt

Det hersker usikkerhet og splittelse i den amerikanske befolkningen når det kommer til landets rolle i Irak. Denne usikkerheten gjenspeiles i måten denne historien blir fortalt. Den indre konflikten til den unge sersjanten er åpenbar. Skal han svikte landet sitt eller familien sin? Vil det å nekte å reise tilbake være synonymt med feighet?

Dessverre blir ikke Kings kamp med sine egne demoner godt nok skildret i denne fortellingen. Tiltross for at det blir tatt i bruk svært sterke virkemidler, føler man aldri at man kommer inn på hovedpersonen. Til det er dialogen hakket for klisjefylt, Ryan Philippes ansikt litt for vakkert og historien litt for forvirrende.

På et tidspunkt blir «Stop-loss» en type roadmovie, men veien den fører leder ingensteds hen. Litt som filmen selv.

Laget med hjerte, men mangler dybde

Det ambivalente forholdet til krigen ser ut til å ha påvirket regissør Kimberly Peirce også. Peirce, som har den absolutt hjerteskjærende «Boys Don't Cry» på merittlisten virker nølende for å ta et standpunkt. Ingenting er bedre enn filmer som framstiller politiske problemstillinger nyansert, men i dette tilfellet er resultatet mer uklart enn veloverveid.

Hollywood-regissøren er åpenbart motstander av krigen, men må samtidig anstrenge seg for å framstille samtlige soldater som noble helter. Det er vanskelig å sette fingeren på hvor det glipper, men akkurat i det «Stop-loss» burde rive som mest begynner historien å føles en tanke glatt.

Dette er en film som tydeligvis er laget med en haug med hjertevarme. Regissøren selv har en lillebror som har tjenestegjort i Irak, og hun har mye hun vil formidle.

Tiltross for gode intensjoner og fine skuespillere som Joseph Gordon-Levitt («Mysterious Skin») og nykommeren Abbie Cornish føles ikke «Stop-Loss» like viktig som for eksempel den hjerterå «In The Valley of Elah». Sistnevnte behandler amerikanske Irak-veteraner på en langt mer dyptpløyende og tankevekkende måte.

Personvernpolicy