Jakob Dylan- Seeing things (Columbia)Styrer unna farens særegenheter
Jakob Dylan er lavmælt troverdig på en sympatisk måte.
Bob Dylans yngste sønn, Jakob Dylan (38), har etter et knippe plater med sitt band, The Wallflowers, skrevet platekontrakt med sin fars plateselskap, Columbia. Men mens Bobs tidlige karriere var preget av stor kommersiell usikkerhet, så kommer Jakob til utgivelsen av "Seeing Things" med millionplatesalg bak seg. Da Bob Dylan i sin tid ble kontraktert av den legendariske talentspeideren John Hammond, var det krefter på Columbia som kalte Dylan for «Hammonds tabbe.»
Tonen er ganske sikkert en annen på Columbia i dag, Jakob har laget «Seeing Things» sammen med selskapets mektige A&R-mann/ produsent, Rick Rubin.
Rubin tar i bruk sin nå velprøvde less-is-more tilnærming, dvs. at «Seeing Things» har mye til felles med Rubins Cash-produksjoner og hans to plater med Neil Diamond.
Jakob Dylan beviste allerede i 1996, med det T-Bone Burnett-produserte albumet «Bringing down the Horse», at han kan skrive effektive sanger. «6th avenue Heartache» og «One headlight» sørget altså for at Wallflowers-plata solgte fire millioner!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Seeing Things» inneholder sanger som slår fast at Jakobs sang-brønn ikke er tømt. Aller finest er de lett kuskende «Will it grow» og «All day and all night». Solide er også «Valley of the low sun» og avsluttende «On this End of the Telescope», der Jakob er på høyden med faren sin som surrealistisk/ poetisk tekstforfatter, i en tekst som også synes å ha visse selvbiografiske elementer, «I was born in the summer of Sam/ Smaller and sooner than planned.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTil alt hell for Jakob minner ikke stemmen hans plagsomt om opphavet sin, og han styrer også klart unna farens musikalske særegenheter slik at «Seeing Things» i liten grad trigger Dylan-vibber.
Å vokse opp som barn av Bob Dylan har helt sikkert sine spesielle utfordringer, erfaringer som det i liten grad er mulig å vriste noe allmengyldig ut av. Jakob Dylan fremstår som en person som ikke er nevneverdig tynget av den historiske rollen som skjebnen har tildelt ham. Han er rett og slett lavmælt troverdig på en svært sympatisk måte, en som ser ting helt på sin måte.