Taler med to tunger

Nils Johan Semb (venstre) og Øyvind Alsaker utfyller hverandre godt som kommentatorer i TV2 sine fotballsendinger. Men hvor mye tyngde skal tillegges ekspertene når det ikke er samsvar mellom egne ord og gjerninger? (Foto: Scanpix)
Nils Johan Semb (venstre) og Øyvind Alsaker utfyller hverandre godt som kommentatorer i TV2 sine fotballsendinger. Men hvor mye tyngde skal tillegges ekspertene når det ikke er samsvar mellom egne ord og gjerninger? (Foto: Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kongen av defensive fotball, Nils Johan Semb, sutrer som kommentator etter offensivt spill.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vil gjerne få rette en stor takk til Fotballkanalen TV2 for gode sendinger i forbindelse med EM i fotball.

Davy loser oss gjennom det nødvendige fra studio, med ulike gjester som for det meste innehar nok kunnskap om spillet til at man må høre etter hva som blir sagt.

Men dersom man snur satellitten mot Sveits/Østerrike får jeg en litt annen følelse.

For all del, kommentatorene Alsaker/Langli kan få et skudd som går seks meter til side for mål til å høres ut som om den sitter limt i krysset etter å ha blitt fyrt av fra cirka 30 meters hold. Sidekommentatorene er gjennom 90 minutter beherskede, saklige og analyserende.

Men jeg må innrømme at jeg snur det døve øret til når vår tidligere landslagssjef, Nils Johan Semb, begynner å rise lag for spill som bærer preg av lite angrepsvillighet, at det er baktungt eller at det ikke ønsker å bidra offensivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommentator og trener er to ulike roller og et ikke helt uvesentlig poeng. Som trener man man ta hensyn til mange faktorer i og rundt et lag, men når det kan virke som om grunnfilosofien til et lag er gjennomsyret av å forsvare seg, og når man får muligheten, som kommentator, går til angrep på hovedtankegangen i det man selv satte høyest som trener - det å forsvare seg - da er det grunn til å stille spørsmålene.

Er det slik at alle ekspertkommentatorers ord og meninger har like stor tyngde? Og hvor stor troverdighet har kommentatorer når de, som fotballeksperter, slakter filosofien de tilsynelatende selv var tilhengere av som sjefer for eget lag?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det begynner å bli noen år siden «eksperten» Semb ledet Norge for aller siste gang, men når jeg tenker tilbake på perioden med Semb som Ullevaal-sjef er det, blant svært mange kamper, spesielt tre jeg aldri vil glemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siste EM-sluttspillskamp mot Slovenia den 21. juni i 2000 endte som «alle husker» 0-0. Resultatet var greit for vår del så lenge ikke Spania slo Jugoslavia i en kamp som gikk parallelt med vår egen. Etter å ha ristet av seg den siste skuffelsen over at spanjolene snudde kampen på overtid kom jeg til den erkjennelsen av at vi ikke hadde noe i de avgjørende rundene i et sluttspill å gjøre. Vi falt for eget grep. Vi baserte oss på hva andre gjorde med ballen, vi ble feige, baktunge og «red» på det berømte resultatet.

Så over til den viktig bortekampen mot Danmark i Parken den 7. juni 2003. Det var ikke katastrofe om vi tapte, men poeng burde bli med hjem for å ha fortsatt mulighet til å sikre seieren i EM-kvalikens gruppe 2. Da Jesper Grønkjær satte læret i nettet etter bare fem minutter av kampen, var det kjørt. Norge klarte aldri å utfordre danskene slik vi håpet på forhånd. Jeg glemmer ikke da jeg satt ringside i Københavns storstue og fulgte kampen, og var vitne til et norsk lag som ikke var i nærheten av offensive finurligheter. Da vi forlot stadion med bøyde hoder var det danske drenge med godt humør, og «en gammel en» i sekken, som gjorde sitt til at turen faktisk ble vellykket.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Semb i aksjon som landslagssjef. Illustrerende nok i samtaler med defensive spillere som Trond Andersen og Henning Berg. (Foto: Scanpix)Semb i aksjon som landslagssjef. Illustrerende nok i samtaler med defensive spillere som Trond Andersen og Henning Berg. (Foto: Scanpix)

Peter Brüchmann i Berlingske Tidende skrev en kommentar etter kampen. Han var nådeløs.

«………Takk til spillerne som slo et lag som ikke forsøker å spille fotball, men som har som utgangspunkt å ødelegge den…..»

I sin kommentar skrev ikke Brüchmann Norges Fotballforbund, men brukte ordene «norsk destruksjons-union». Han kunne ikke forstå at hyggelige nordmenn kunne tillate å ha en person med fotballfilosofien til «eksperten» til å lede det norske landslaget.

Så til siste uforglemmelige kamp. Hjemme mot Romania, kun fire dager etter oppgjøret i Danmark. Semb hadde før Romaniakampen varslet endringer, men i stedet for å fokusere på eget lag var han mer opptatt av motstanderen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«...- De er et godt lag som slo Bosnia 2-0. De har gode enkeltspillere med et stort teknisk register...», prediket han i forkant av matchen.

Her var det altså viktig å peke på hva som ventet oss av farligheter, ikke hva vi skulle gjøre for å overvinne motstanden.

Så til det som for evig og alltid vil stå for undertegnede som tidenes skuffelse.

Ganea sendte Romania sjokkerende opp i 1-0 etter 64 minutter. Men etter at John Carew i det 78. minutt handset i Romanias straffefelt, og vi fikk straffe, som Solskjær banket i mål, ble det tent nytt håp. Der og da ble Norge regelrett invitert av dommer Lubos Michels inn i EM-kampen igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i stedet for å forsøke å avgjøre hjemme, foran et forventningsfullt publikum, valgte sjefen å safe inn poenget. Vi la om, falt dypere i banen og satset ikke fremover da sjansene bød seg. Semb var klokkeklar på det etterpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«…- Det var viktig å få med seg ett poeng…».

Han ville ikke angripe, han prioriterte defensive oppgaver, han byttet ikke defensivt orienterte spillere med angripere. Han ville ikke vinne!

Det var tilnærmet likt Hellas´ sin måte å spille mot Sverige på i lagenes åpningskamp i EM.

Men den som skrek høyest om hvor lite morsomt dette var å se på var ekspertkommentator Semb. Hellas ville ikke bidra, de trillet bare ball i det bakre ledd. Det var ingen vilje til å gå fremover.

Man må ta utgangspunkt i at Semb i sin tid la opp taktikken i kampene med det for øyet å vinne. Hvordan han mente poeng best mulig kunne sankes var basert på egne valg og avgjørelser.

Men når han i ettertid kritiserer lag som tilnærmet gjør det samme som han selv valgte å gjøre for å vinne som landslagstrener, er det ikke annet enn å si at det provoserer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hadde Semb kjennskap til hva trener Otto Rehagel hadde gitt av instruksjoner til eget lag?
Hadde Semb klart for seg hva grekerne mente var viktig for å vinne kampen?

I tillegg er det verdt å stoppe opp ved følgende tanker.

Hvilket lag var suverent best i vår EM-kvalikgruppe?
Hvem er regjerende europamester?
Hvilke meritter har Rehagel på CV´n?

Det skulle vært veldig gøy å se Norge møte Zlatan og co i åpningskampen med Semb ved roret.
Ville vi gått på banen med en mer offensiv innstilling enn Hellas?

Neppe!