Uriah Heep: «Wake The Sleeper» (Noise/Universal)

Oppegående dinosaur

Uriah Heep slipper sitt første nye studiomateriale på ni år. «Wake The Sleeper» er bra – tro det den som vil.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Få band har fått så mye tyn av musikkpressen opp gjennom årene som Uriah Heep. I hvert fall sett i forhold til hvor mange plater de har solgt. Selv når de var på sitt største på første halvdel av 70-tallet ble de avfeid som kopister (Deep Purple) og pretensiøse hippier. Ganske rart egentlig, siden de hadde en god vokalist, dyktige instrumentalister og skrev en pen bunke flotte låter. Ikke låt de spesielt likt Deep Purple heller.

Da er det til en viss grad lettere å skjønne kritikerne jo nærmere 80-tallet man kom. En tur gjennom den karriereoppsummerende boksen «Chapter & Verse» er relativt avslørende i så måte. Likevel vil jeg påstå et det er mulig å finne noe positivt å si om de fleste av bandets perioder og besetninger. Tapet av David Byron var ikke fatalt, men da keyboard maestro Ken Hensley sa takk for seg i 1989 var det lett å tenke at «dett var dett». Det var det ikke, selv om det så kritisk ut en stund.

Besetningen som spiller på «Wake The Sleeper» har vært rimelig stabil siden 1986, hvilket er respektabelt i seg selv. Eneste unntak er trommis Lee Kerslake, som sluttet i fjor av helsemessige årsaker. Produksjonen har ikke akkurat vært massiv - tre studioalbum har karene prestert før årets utgivelse. Den siste av dem, «Sonic Origami» bar bud om at gutta var inne i en god periode komposisjonsmessig, men plateselskapene har ikke akkurat hengt etter disse gamle sliterne. Først nå var altså Mick Box & Co. fornøyde med tilbudet.

Tittelkuttet som innleder platen, er en instrumental rocker som lukter svidd og Phil Lanzon viser at han kan de fleste triksene til Hensley. Han står også som komponist på nesten samtlige låter, sammen med eneste gjenværende gründer - Mick Box, og det låter klassisk Heep uten å virke datert. Classic rock er et kjent begrep, og det er nettopp hva vi får her.

Materialet er rimelig jevnt, men «Overload», «Tears Of The World», «Shadow» og «Ghost Of The Ocean» er favorittene så langt. «Tears...» og «Ghost...» er typiske Uriah Heep rockere i «Easy Livin`» gata. «Angels Walk With You» er en noe mer groovebasert sak skrevet av bassisten, den gamle marsboeren Trevor Bolder.

Et annet kjent element som dukker opp til stadighet er den massive koringen. Det er forresten Bernie Shaw som synger i Heep nå og etter min mening er han helt på høyden med Byron på sitt beste. Om ikke bedre.

Så hvis du gidder å ta av deg skylappene, gi blaffen i hva du har lest om bandet, er muligheten for at du vil like flere av disse sporene absolutt tilstede. Men det betinger selvsagt at du har sans for melodiøs hardrock uten alt for mange krumspring.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus