Banktjenester for de fattigste som funker

Illustrasjonsbilder: Colourbox
 Illustrasjonsbilder: Colourbox
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mikrofinans er ett av de viktigste våpnene vi har i kampen mot fattigdom, men vellykkede prosjekter forutsetter lokal forankring og eierskap, skriver generalsekretær i CARE Norge, Marte Gerhardsen i d

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Marte Gerhardsen er generalsekretær i CARE Norge.Marte Gerhardsen er generalsekretær i CARE Norge.

Tenk deg din hverdag uten banktjenester. Du har ikke mulighet til å låne, investere eller spare penger. Du har ikke bankkort, ikke kreditt, ikke forsikring. For flertallet av verdens fattige er dette virkeligheten. Viljen og ønsket om å selv finne en vei ut av fattigdom er til stede. Alt som skal til er systemer som gir finansielle tjenester til fattige. Slik kan de selv være aktører og pådrivere for egen økonomisk utvikling.

Mikrofinans er derfor ett av de viktigste våpnene vi har i kampen mot fattigdom.

Men det er mange modeller for mikrofinans. De fleste av dem tar utgangspunkt i en tradisjonell bankmodell der kapital kommer utenfra og renter betales til utlåneren. Renten ofte høy og avstanden mellom banken og lånetakeren stor. Høy rente og lite eierskap til prosessen gjør at en kan skape gjeldsslaver. Høres dette kjent ut? Det er ikke ulikt debatten rundt boligmarkedet og økende rente i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er langt fra Oslos boligmarked til fattige landsbyer i Afrika. Det var derfor jeg siste uke satte en del spørsmålstegn til det nye mikrokredittfondet i regi statens Norfund og fire private aktører. Deres modell har en rente på 30 % satt av investorer på Aker Brygge.

CARE har jobbet med mikrofinans rettet mot fattige kvinner i 17 år. Vi vet at det er behov for langt mer enn bare tilgang til lån for å bekjempe fattigdom. Vi vet av egen erfaring at vellykkede prosjekter forutsetter lokal forankring og eierskap, og tilleggstjenester som utdanning, opplæring og nettverk. Det holder ikke bare å låne ut penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De aller fleste av oss blir ikke vellykkede entreprenører og grundere bare vi får tilgang på litt kontanter. Det er optimistisk å tro at dette skal skje av seg selv for svært fattige mennesker uten utdanning. Det trengs en langt mer helhetlig tilnærming. Det er med dette som utgangspunkt at CARE har utviklet en egen modell basert på tradisjonelle afrikanske metoder for egensparing, det vi kaller spare- og lånegrupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen
De aller fleste av oss blir ikke vellykkede entreprenører og grundere bare vi får tilgang på litt kontanter.

Låntagerne i CAREs grupper får ikke ekstern kreditt, men sparer egne penger. For det finnes alltid litt sparepenger, selv blant de aller fattigste kvinnene i Afrika. Gruppene drives av kvinnene selv, og de bestemmer hvem som får lån, til hvilket prosjekt og til hvilken rente. Nøkkelen til suksess er at dette er tilpasset de fattiges behov. I Norge ville vi kanskje kalt dette et samvirkelag. I Niger kaller de det Mata Masu Dubara (MMD).

MMD går ut på at kvinner kommer sammen og regelmessig sparer et lite beløp som settes i et fond. Midler fra fondet blir lånt ut til gruppens medlemmer. Modellen gir deltakerne økt levestandard og bankkompetanse som gjør at mange etter hvert har sikkerhet nok til å kunne bli kunder i vanlige banker og lokale mikrokredittinstitusjoner.

I tillegg til å gi økt økonomisk frihet til kvinnene som er med, tar spare- og lånegrupper også opp spørsmål som seksuell vold, mødrehelse og HIV/Aids. Deltakerne velger selv tema, og gjennom opplysning og diskusjon forsøker man å finne løsninger sammen. Noen ganger er det praktiske ting som å få gravd en brønn, hjelp til å lage businessplaner, innføre nye jordbruksmetoder eller sikre tilgang på helsetjenester. Da bidrar CARE med praktisk hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

CARE startet den første MMD-gruppen i Niger i 1991. I utgangspunktet lyder det paradoksalt at man starter et prosjekt basert på egen ressursmobilisering i verdens fattigste land. Men det er nettopp der nøkkelen til suksess lå. Uten ekstern kreditt blir man ikke bundet til ekstern rente.

Mer enn 400.000 kvinner i Niger er i dag med i slike spare- og lånegrupper. I tillegg har tusenvis av kvinner spontant startet spare- og lånegrupper etter samme modell, uten ekstern innblanding. Dette er en sikker indikator på at modellen fungerer. Kostnaden forbundet med etablering, skolering og opplæring av spare- og lånegrupper er rundt 130 - 390 kroner per kvinne. Resten klarer kvinnene selv.