Grønt grums

Grønt grums
Grønt grums

«The Incredible Hulk» lover mer enn den holder.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ingenting å si på rollelisten til «The Incredible Hulk». Med kjekkaser som Edvard Norton og Tim Roth ledsaget av den überskjønne Liv Tyler i hovedrollene burde man ha noe for en hver smak. De solide skuespillerne gjør at man forbereder seg på noe helt spesielt. Dessverre lever ikke denne versjonen av den grønne sinnataggen helt opp til forventningene.

Vitenskapsmannen Bruce Banner (Edvard Norton) lever et liv i isolasjon hvor han prøver på å holde humøret og sinnet i sjakk. Han bruker all sin energi på å leter etter en motgift som kan stoppe ham fra å forandre seg til et grønt monster så snart pulsen stiger og aggresjonen tar overhånd. Banners indre Hulk er nemlig litt av en jævel som kan skade både fiender og de han elsker. Særlig da Dr. Elizabeth «Betty» Ross (Liv Tyler). Det er imdlertid ikke så enkelt å holde hodet kaldt når du har onde militære krefter i sving som jakter på deg dag og natt.

Kommer til kort

«The Incredible Hulk» kommer midt i en flodbølge av actionpakkede, overdådige popcorn-filmer. Det er derfor nokså naturlig å sammenligne filmen med eventyr som «Iron Man » og «Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike». I et slikt nobelt selskap kommer den grønne til kort.

Historien er rett og slett for rotete fortalt. Det begynner bra. Norton er en følsom skuespiller og portretterer en såret mann som slåss med sine indre demoner godt. En av de første actionscenene som er en forrykende jakt over hustak får pulsen opp både hos publikum og vår grønne helt. Introduksjonen av den onde Emil Blonsky i Tim Roths skikkelse får oss til å tenke at her er det store ting i vente.

Og rett skal være rett. Enkelte partier sitter som et skudd og det er ikke fritt for at man koser seg godt i kinosetet i lange deler av filmen. Særlig samspillet mellom Norton og Tyler er nydelig og svært så romantisk. De første actionsekvensene vil nok også vekke begeistring blant fansen.

Dessverre roter eventyret seg etter hvert inn i en lang rekke langtekkelige kampscener som tipper over i det fullstendig uforklarlige.

Man blir sittende å lure på hvem som er ond, hvem som er god og hvorfor i alle dager de egentlig slåss til å begynne med. Politimennene skyter og skyter på de kolossale skikkelsene, til tross for at ikke en eneste kule biter på. Det blir litt slitsomt til slutt.

Følelsesløst

Et annet problem er at det er vanskelig å virkelig føle med Hulken og hans indre kamp. Til det investerer filmmakerne for liten tid i å gjøre ham menneskelig. Et par grynt og et vått blikk på heltinnen får ikke opp vårt følelsesmessige engasjement tilstrekkelig til at vi egentlig bryr oss. Han blir en actionfigur i plast mer enn noe annet.

Dette gjør at man tilslutt får følelsen av at man sitter å ser på TV-skjermen til to tenåringer som spiller «Hulk»-dataspillet.

Filmen tar også seg selv for høytidelig. Det burde være plenty av humoristisk materiale og ta tak i her. Bare det at de enorme monstrene er spilt av to nokså spinkle, snart middelaldrende menn er jo ganske morsomt. Der både Dr. Jones og Jernmannen leker en sjarmerende lek med sine egne stereotype karakterer er dessverre Hulken langt mindre humørfylt.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus