Born Ruffians - «Red Yellow & Blue» (Warp/VME)

Knallgod pop

I den stadig voksende sjangeren indie-world-pop markerer Born Ruffians seg som solide debutanter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): De siste årene har det dukket opp stadig flere band og artister som havner under den store paraplyen indiepop, men som har hentet gode doser inspirasjon fra såkalt world music (les: tradisjonell musikk fra andre steder enn Amerika og Europa).

Devendra Banhart var tidlig ute, M.I.A. har markert seg, og i fjor sto Yeasayer, Animal Collective og Panda Bear (fra sistnevnte band) for en aldri så liten bølge av verdensvant popmusikk.

I en myriade av temmelig like britiske og amerikanske indiepopband har alle disse framstått som friske pust i sjangeren, og afrikanske vokalharmonier og ukonvensjonell rytmebruk har med stort hell blitt blandet med vestlig pop.

Amerikanske Born Ruffians' debutalbum er gitt ut på tekno-labelen Warp, men med «Red Yellow & Blue» lever de en gangbar søknad om en plass mellom de nevnte bandene.

Det må sies med en gang: Born Ruffians minner veldig om Animal Collective og Panda Bear. Vel, et analogt Animal Collective, riktignok. For selv om «Red Yellow & Blue» er gitt ut på Warp, er besetningen standard popband: Trommer, gitar, bass og vokal, ingen elektroniske duppeditter.

På grunn av dette vil kanskje noen kalle Born Ruffians et fattigmanns-Animal Collective, men det de mangler i originalitet i lydbildet veies opp for med sjarm og fokus på gode låter (fokus er vel ikke noe Animal Collective er kjent for).

«Red Yellow & Blue» byr på 11 låter av svært godt kaliber. Tittelsporet, som er første sang ut på plata, gir gode indikasjoner på hva som er i vente: Allerede her briljerer Born Ruffians med sine gode, småskeive vokalarrangementer. Men denne låta er nærmest å betrakte som et introspor, det er først i andresporet, «Barnacle Goose», at Born Ruffians virkelig viser seg fra sin beste side.

Gitarist/vokalist Luke Lalonde skråler litt som Alec Ounsworth (Clap Your Hands Say Yeah!), men med både mer kontroll på stemmen og mer sjarm, og sammen med kompet fra hans to kamerater gir dette låta så mye glimt i øyet at man nesten blir blendet. Bandet strutter av selvtillit på en overraskende jordnær måte når Lalonde mot slutten tar gitaren bak ryggen og fokuserer på å kauke av full hals. En naiv, spontan og deilig popperle, som er dømt til å bli en live-hit.

Luke Lalonde har en spesiell, litt barnlig stemme, men han vet å bruke den riktig. Noe han viser i fantastiske «I Need A Life», der han til tider høres ut som en 11 år gammel soul/jazz-sanger. Og det funker, tro det eller ei. En annen ting som virkelig løfter «Red Yellow & Blue» er den gode variasjonen i låtene.

Oftest spiller gutta drivende pop med skingrende singlecoil-gitarer, men de tør også å kjøre noen akustiske linjer og rene afrikansk-inspirerte a cappella-partier. «Little Garcon», som kunne kommet fra ermet til Devendra Banhart eller Benjy Ferree, illustrerer begge deler på en utsøkt måte.

Born Ruffians revolusjonerer ingenting, men makter å blande postpunk og indiepop med inspirasjon fra world og folk, samtidig som de klarer å ha et tydelig særpreg. Noe som delvis kan tilskrives produksjonen, som er overraskende enkel og gir et litt intimt preg. Men mest honnør skal Lalonde & Co. ha for gode, originale låter og sjarmerende framføring.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy