Funnet formtoppen

Elliott Murphy viser muskler på sitt trettiende album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den amerikanske rocksangeren/ låtskriveren/ forfatteren Elliott Murphy besøkte Norge for første gang, trettifire år etter at han ga ut sitt debutalbum, «Aquashow» (1973), i fjor høst. Sammen med den svært fingernemme gitaristen Olivier Durand holdt han et dedikert publikum, hvorav mange hadde reist langt, i ånde med poetiske sanger og flotte melodier i mellom to og tre timer. To av sangene fra denne kvelden på John Dee har funnet veien til Murphys nye, trettiende!, album, «Notes from the Underground». Bonuskuttene; «Navy Blue» og «Sonny», bekrefter at vi som var der ikke hørte feil. Murphy er en historieforteller av format.

Da Elliott Murphy dukket opp på New York-rockscenen tidlig på 70-tallet, var punken bare en sniffer-idé i hodet på Joey, Dee, Tommy & Johnny. Det Store Eplet-rocken var fortsatt preget av Velvet Undergrounds svarthvite verden og på Mercer Arts Center vaklet New York Dolls rundt på alt for høye platåsko, uten at alt for mange gadd å bry seg.

Elliott Murphy fusjonerte den harde realismen fra Velvet med Dylans surrealisme og David Bowies utenomjordiske perspektiv. Han fikk platekontrakt med Columbia omtrent samtidig med en annen håpefull fra nabostaten, Bruce Springsteen, og sammen ble de begge spådd en fremtid som den nye Dylan. Som vi alle vet, Bruce kom fra det hele som Den Helt Nye Bruce.

Murphy fortsatte å lage utmerkede plater, uten at det store publikummet fikk med seg begivenhetene. I mine ører er den aller flotteste av dem 1977-utgivelsen «Just a Story from America». Like viktig for oss i den lille klikken av rockere som trasket opp og ned Storgata i Halden, som Elvis Costellos «My Aim is True» og Bruces «Darkness on the Edge of Town».

Etter mange runder endte Murphy på slutten av 80-tallet opp i Paris. Der har han kone og sønn, og der har han bitt seg fast med en jevn plateproduksjon, av og til vekslet med oppdrag som journalist og i de senere åra også som forfatter.

Da jeg for et par år siden hørte New York-bandet The Hold Steady, geniforklart av nettstedet Pitchfork og engelske Uncut, gikk jeg rundt i dagevis og grunnet på hvor jeg hadde hørt musikken deres før. Elliott Murphy hadde på det tidspunktet vært ute av bevisstheten min noen år.

Takket være The Hold Steady har Elliott Murphy gjort et fortjent comeback i CD-bunkene mine.

Det er derfor svært gledelig å kunne melde at Murphy med den nye plata virkelig har funnet tilbake formtoppen. Ikke bare synger han med en stemme som er like karaktersterk som for 35 år siden, han har lagt til en patina som ikke på noen måte er alle aldrende rockere forunt.

Sammen med sitt band, The Normandy All Stars, utøket med Mink DeVille-organisten Kenny Margolis, leverer Murphy elleve nye sanger som utgjør et flott album, etter klassisk modell. Åpningskuttet, «And General Robert E. Lee» handler overhodet ikke om den amerikanske borgerkrigen, slik tittelen signaliserer, men derimot om «the greatest love story that was never told». En slik sang som hardcore fans fortsatt elsker Davie Bowie for.

Åpningen legger lista høyt, men Murphy har den melodiske teften som skal til for å stå løpet ut. Underveis finner han også plass til en ode til himmelen rett over oss; «Scandinavian Skies» gynger av gårde og det er uungåelig ikke å tenke at radio strengt tatt er funnet opp nettopp for å spre slik musikk.

«Scandinavian Skies» etterfølges av like catchy «Razzamatazz», der Elliott synger ; «Sitting on my left is my right hand man/ I´m standing on a trap door to Disneyland/ Packed in my luggage all my sorrows and woes/ Come on Delilah-let´s go».

Så kort og konsist kan lykken ved den beste musikalske poesien fremkalles, helt uforståelig og samtidig helt riktig.

Les intervju med Elliott Murphy her

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy