Bon Iver: «For Emma, Forever Ago» (Jagjaguar)Mangler framdrift
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«For Emma, Forever Ago» ble skapt av Justin Vernon (Bon Iver) i løpet av noen måneder i enerom på en hytte i Wisconsin. Og gudene skal vite at jeg har prøvd å leve meg inn i Verons ensomme univers.
Jeg har gravd så dypt i lommene at tærne snart rekker med til knærne. Men jeg får det ikke helt til. Vernons reise inn i skogen setter på ingen måte følelsene mine i sving. Den mest ærlige reaksjonen, om jeg virkelig lytter til mitt indre jeg, er at jeg rett som det er hisser meg opp over at musikken totalt mangler framdrift. Å lytte på «For Emma, Forever Ago», gir meg av og til følelsen av å oppholde meg i en bil uten hjul.
Platen er så til de grader hyllet at musikkjournalister kloden over er godt i gang med å overby hverandre med superlativer og stjerner. «For Emma, Forever Ago» vil garantert befinne seg på en haug «best of»-lister når årets musikk skal oppsummeres.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNoe jeg ikke er med på. Det faktum at en fyr isolerer seg i en hytte langt inn i skauen med kassegitaren under armen, kvalifiserer ikke i seg selv til heltedyrkelse. Faktisk er det musikken, og ikke omgivelsene, som avgjør hvorvidt innholdet holder mål. Noe som synes å ha gått enkelte anmeldere hus forbi. God musikk stammer ikke nødvendigvis fra et tjern fylt med skilpadder. Ikke at det er noe galt med skilpadder, men framdrift er vel ikke et ord man forbinder med dyret som lukker seg inn i seg selv når verden blir for vanskelig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVernon lager musikk som i mangel på gode ideer byr lytteren på en mengde skisser skapt i impresjonens ånd. Og av og til, som i de to avslutningsporene, aner jeg en viss substans. Særlig «For Emma» vokser seg stor og relativt sterk mye takket være de deilige blåserne som er lagt på etter hytte-oppholdet. Vernons falsettaktige vokal gir også nå og da plata et visst særpreg.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen uansett hvordan jeg snur og vender på det er og blir «For Emma, Forever Ago» en litt kjedelig, overhypa plate uten de helt store høydepunktene.
I morgen skal jeg sende Vernon en hare i posten.