Ompakara:«Gangsterpolka»

Ompa til krampa tar deg

<p>Fotos: Knut Utler</p>
Fotos: Knut Utler

«Gangsterpolka» er nok den mest originale platen som er gitt ut hittil i 2008. Men den er også en av de friskeste og mest fascinerende.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidlig på 90-tallet dukket det opp et obskurt band fra de dype Østerdalsskogene ved Elverum.

De kalte seg Ompakara, spanderte beverblod på tørste journalister, og ga ut to plater før de forsvant ut på de evige jaktmarker for anerkjente, men kommersielt lite vellykkede band.

«Vi har på tur» og «Såpe til kvelds» het platene, og i dag er det kanskje bare et lite knippe journalister med sans for det obskure, og en liten gruppe innbitte fans på Elverum som husker Ompakara fra den tida.Med stor glede, for øvrig.

Gjenoppstått

Vel, nå ble ikke de nevnte jaktmarker et evig tilholdssted for Ompakara.De har gjenoppstått – og er bedre enn noen gang.

Er du ute etter et musikalsk og tekstlig kick helt på sida, så er Ompakaras nye plate «Gangsterpolka» et opplagt valg.

Hva det er? Tja. De er inspirert av alt fra Les Negresses Vertes til Leningrad Cowboys, Pogues og Tom Waits. Ja, og så sies de å være influert av all musikk med Donald-instrumenter(?).

Country&Østern kan være en annen definisjon. Men i bunn og grunn så koker det kanskje ned til det du kan kalle et multikulturelt rockeband som spiller norsk musikk iblandet ingredienser fra andre verdensdeler.

For mange vil musikken deres fortone seg som rar. Gir du gutta rom derimot, vil platen (som den har gjort for undertegnede) åpne opp for mye spennende musikalitet.

Trøkk og energi

De har trøkk, de har energi, og de har vanvittig mye spilleglede. På scenen er de 11 mann, Folkes Hjelpekorps inkludert. Og blåserne er med på å gi låtene det trøkket som er så fint med Ompakara.

Ved forrige korsvei gikk det både fort, og av og til gæli. Det gjør det ikke nå. Det går fortsatt fort, ja halsbrekkende fort på enkelte låter. Men de 11 har ingen problemer med å lande fjellstøtt.

Så var det tekstene, da. På norsk, og forfattet av vokalist Ivar Nergaard, som bl.a. annet har en fortid i Adamseplene.Tekstene er som musikken; de har mye humor, de er lett surrealistiske og merksnodige, dels ironiske.

Og de sparker – ikke bare opp og ned – men også hit og dit. «Araber Flikk Flakk» for eksempel, er et målbevisst ballespark på folk med bomber rundt livet og som tror de har

Helge Aarstad lager låtene.Helge Aarstad lager låtene.

funnet sannheten.

Og Nergaards lett nasale stemme er hentet fra langt nede i mørkekjelleren. Det er også med på å gi denne gruppa sitt fine særpreg.

En tekst kommer for øvrig ikke fra bandet selv. Den er det «Anna i Ødemarka»-forfatter Dagfinn Grønoset som har skrevet. «Mart’nsvisa» er en særs frodig historie som i multiinstrumentalists Helge Aarstads friske, superraske finsk-russisk-inspirerte melodi kler som hånd i hanske.

Gjester

Noen gjesteartister dukker også opp. Tuva Livsdatter Syvertsen (fra Valkyrien) har korejobb på et par av låtene, og understreker blant annet det fengende og fine refrenget på «Heller Væra Cowboy enn Indianer».

Siste låten på plata, «Byssan Lull» (Nei, det er ikke den du kjenner), byr blant på plystresolo (wow!) av Atle Antonsen, og himmelsk mannssang av Mannskoret, som knapt noe russisk kor kunne gjort bedre.

Ompakara er mye – hvis man vil. Vil man bare ha det gøy og lage et hei dundrende vorspiel eller nachspiel, ja så er Ompakara-musikken også midt i blinken.

At folk i alderen 14-70 står og hopper og danser foran scenen når de gir konserter er ingen tilfeldighet.Så skulle det være noen festivaler der ute som synes de mangler et gledesspredende band med trøkk, ja så er tipset herved overlevert.

Personvernpolicy