Ihsahn: «angL» (Candlelight/Tuba)

En moderne komponist

Den gamle Emperor-sjefen returnerer med nytt, sterkt soloalbum.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vegard Sverre Tveitan, best kjent som Ihsahn blant black metal fansen, er utvilsomt en av de mest innovative komponistene innen metallgenren. Ordet komponist er brukt bevisst, for Ihsahn «snekrer» ikke låter, han komponerer.

Der hans første soloalbum, «The Adversary», i større grad enn på mannens tidligere arbeider hadde klare referanser til klassisk heavy metal, ser «angL» seg både tilbake og til siden. Det er ting her som minner sterkt om Emperor, mens andre partier og låter vitner om at mannen sannsynligvis har både Opeth og Porcupine Tree i CD-hylla.

I tillegg til å være komponist er Ihsahn også en suveren musiker. Både gitar og keyboard trakteres på høyt nivå samt at mannen behersker flere vokale uttrykk. Han er kanskje den beste «skrikeren» av dem alle, men også den rene vokalen hans låter meget bra.

Rytmeseksjonen på «angL» består av trommeslager Asgeir Mickelson og bassist Lars Nordberg, begge fra übertekniske Spiral Architect. Noe særlig bedre får det ikke blitt. Begge krydrer komposisjonene med smakfulle detaljer.

Materialet er som nevnt variert, men åpningen med «Misanthrope» minner lytteren om Ihsahns fortid. Det låter Emperor med andre ord, både det karakteristiske gitarspillet og det vokale. I samme leia ligger «Malediction», der selve stemningen får nakkehårene til å reise seg.

«Scarab» og «Emancipation» bygger på gitarriff med mer groove og har også rolige brekk som er med på å skape kjærkommen dynamikk. Det låter progressivt, men med lett gjenkjennelige partier som fester seg.

Toppene må allikevel være «Unhealer» og avsluttende «Monolith». Førstnevnte er komponert sammen med Mikael Åkerfeldt fra Opeth, som også bidrar med både ren vokal og growl. Det er intet mindre enn vakkert og når gutta synger mot hverandre i refrenget er det bare å innta grunnstilling. «Monolith» er en episk sak som sammenfatter platen på glimrende vis. Her er det rolige, brutale og episke partier om hverandre. Klasse!

For meg er dette det beste Ihsahn har gjort siden glansdagene med Emperor. «The Adversary» var absolutt godkjent og prosjektet Peccatum hadde også sine øyeblikk, men nå er mannen virkelig tilbake der han hører hjemme. Blant eliten. Nå gjelder det bare å holde fokus.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy