Islands: «Arm's Way» (Rough Trade/Indie)

Dinosaur-pop

<pI forbifarten kan Islands høres ut som hvilket som helst indiepop-band. Men i forbifarten kan også Beethoven høres ut som musikk fra en dårlig skrekkfilm. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Arm's Way»«Arm's Way»

Montreal-bandet Islands ble i 2006 hyllet av musikkjournalister for sitt debutalbum «Return To The Sea». Bandet besto da av duoen Nick Diamonds (Nick Thorburn) og J'aime Tambeur (Jamie Thompson), som begge stammer fra det svært trivelige bandet The Unicorns. «Return To The Sea» var formelig en parade av gjesteopptredener fra gode kanadiske artister: Så å si hele Arcade Fire deltok og Dan Boeckner (Wolf Parade, Handsome Furs) kikket også innom.

Albumet var en oppvisning i sjarmerende indiepop med sprudlende, originale arrangementer, skranglete og vindskeivt lydbilde, obskure tekster og prog-ambisjoner pakket inn som naiv spontanitet, og låter ikke som noe annet jeg har hørt verken før eller siden. Islands' andre album, «Arm's Way» er på en måte mer av det samme, men samtidig noe helt, helt annet. Denne anmeldelsen preges derfor av usedvanlig mange referanser til forrige album.

Selv om Islands i forbifarten kan låte som «vanlig» indiepop, er musikken på «Arm's Way» så mye mer. Mens «Return to the Sea» var en indiepop-plate med et utslett av progrock, er «Arm's Way» (et halvt poeng til de som tar ordspillet) et prog-album all the way: De fleste av låtene klokker inn på over fem minutter (10-minuttersmerket brytes i sistesporet), både tekster og artwork preges av eventyrinspirasjon og feberdrømmer, arrangementene er gjennomtenkte, overgangene uortodokse, og ikke minst: Det låter gigantisk. «Arm's Way» er et beist av en plate, en ruvende bauta, et Mount Doom som en god del indie-hobbiter vil streve med å bestige.

Trommis J'aime Tambeur forlot Islands like etter at forrige album var utgitt. Nå har kanskje trommiser en rolle man pleier å legge mer vekt på i metall og jazz enn i indiepop, men i Islands tilfelle er J'aimes avskjed svært merkbar. For mens «Return to the Sea» bar preg av florlette og lekende, men samtidig drivende og jazza trommerytmer er «Arm's Way» fullt av trøkk. Det er ikke nødvendigvis en uting, men som så mye annet ved denne plata bryter det med forventningene man har.

Dagens utgave av Island er ikke et vanlig firemanns popband. I tillegg til trommer, bass og gitar har nemlig Islands fiolin, bratsj, piano, oboe og bassklarinett i sin faste besetning. Og det låter deretter - sangene preges av til tider ganske pompøse arrangementer. I tillegg synger Nick med en selvtillit og en autoritet som så å si var fraværende på «Return To The Sea». Thorburn har uttalt at dette er en svært intentional plate, og det merkes at musikken og arrengementene på «Arm's Way» er nøye gjennomtenkt og planlagt. Det betyr at det spontane, impulsive og sprudlende preget fra «Return To The Sea» er borte, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg savner dette.

Referansene man kan trekke fra dette albumet er svært mange, svært forskjellige, og til tider svært overraskende: The Who (i «Tommy»- og «Quadrophenia»-modus), Arcade Fire, Rush, The Magnetic Fields, The Killers, Muse, The Shins, Gogol Bordello, Moneybrother, Bright Eyes, The Blood Brothers, Beach Boys... Lista er lang. «Arm's Way» er en plate det er utrolig vanskelig å bli kjent med, og så å si umulig å ha et enkelt forhold til

«Arm's Way» består av eklektisk, eventyrlig, episk og velarrangert progressiv musikk med beina godt plantet på bakken og ei skreppe fylt med gode melodier og inspirerende sopp som niste. I tillegg til overraskende arrangementer byr «Arm's Way» også på fascinerende tekster som til tider er direkte urovekkende:

«They found your bones in the homes of a thousand little gnomes
who'd taken pieces for decoration»
(«Pieces of You»)
«First break the skin, next open the wound
now force your fingers in, then here's what you do:
climb inside the vein and have some heart» («Life in Jail»)

Med denne plata reiser Islands seg og rister av seg et knippe indiepoppere, men vil nok få en del nye fans i prog-/nerdesegmentet. De snappy, elskverdige singlene som «Return To The Sea» bød på finner man ikke maken til på denne plata. «Arm's Way» er derimot et Album med stor A, som bare proggere kan lage dem.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy