Lyttelua 50 (Weller)

Tom Skjeklesæther: programleder, musikkjournalist og cowboy

Sommeren 1980 var jeg beleiret på et hotell i den finske byen Åbo sammen med Englands hotteste rockband, The Jam. Som alle vettuge mennesker ville ha gjort i en slik situasjon, søkte vi tilflukt i hotellets bar. Der befant det seg en broket skare utlendinger; Paul Weller, Bruce Foxton, Rick Buckler fra The Jam, faren til Paul, The Jams manager, John Weller.

Dessuten medlemmer fra tre andre engelske band, Rockpile, Selector og The Tourists og deres roadies. The Tourists var forøvrig en New Wave-forløper til Eurytmics. Selecter var en del av den nettopp da ekspansive ska-bølga og Rockpile telte noen av rockens tørsteste; Dave Edmunds, Nick Lowe og Billy Bremner. Så de finske bartenderne hadde sitt å henge fingrene i.

Beleiret? Jo da, du leste riktig. Årsaken til at ingen av oss som var å finne i hotellbaren hadde den ringeste lyst til å bevege oss på utsiden av hotellet, å gjøre Åbo, var en dramatisk hendelse tidligere på dagen.

Åbo-festivalen 1980 var den sekstende i rekken i denne sydvestlige finske byen. Der og da tydet mye på at det kom til å bli den siste. Jeg hadde ankommet festivalområdet tidlig på dagen, før klokka tolv var brorparten av det tyve tusen store publikumet godt i gang med å helle i seg vodka, rett fra det som lot til å være medbrakte flasker. Vaktene gjorde i hvert fall ingenting for å gripe inn mot den akselererende grisefylla og ganske raskt ble det svært ubehagelig å oppholde seg ute på publikumsplassen.

Duskregn og ikke spesielt mange plussgrader la ingen demper på «feststemningen». Utover ettermiddagen gjorde de engelske bandene sine konserter på rekke og rad. The Jam var på toppen av sin karriere, albumet «Settting Sons» hadde kommet og vunnet høsten 1979, og versjonene av blant annet «Thick As Thieves», «Private Hell» og «Smithers-Jones» satt som skutt fast med stiftepistol, antirasismesangen «Down In The Tubestation at Midnight» var med på å konkludere et sett som på en knapp time slo fast at The Jam var det beste og mest originale de britiske øyene hadde hatt å by på siden The Beatles sa takk for seg et tiår tidligere. Det er dette som var brit-pop, i motsetning til mediokriteten som seilte under dette navnet femten-tyve år senere.

Men noe var definitivt galt i the state of Åbo denne ettermiddagen. Det skulle vise seg at brorparten av det nå heldrita publikumet egentlig ventet på opptredenen til det finske bandet Eppu Normaali. Mine finskkunnskaper er begrensede, men om vi gjetter på at Normaali har noe med normalitet å gjøre, så kan det trygt slås fast at bandets fans raskt beveget seg over i motsatt hjørnet, da det ble klart at det ikke ble noen spilling på Eppu Normaali på Åbo 80.

Hvorfor det ikke ble noe Eppu-konsert er fortsatt uklart. Men da den stakkars konferansieren brakte nyheten, brøt helvete løs. Publikum stormet scena, feide vaktene til side (en av dem brakk beinet på tre steder) og gikk løs på alt som var av teknisk utstyr. Kronen på hærverket ble at de dyttet hele den ene siden av høyttalerstabelen over scenekanten, og ned i elva (!) som rant på høyre side av scena. Lyden av tung elektronikk som forsvinner i dypet er meget spesiell.

Hvordan artister, crew og tilreisende journalister kom seg unna massenes vrede og tilbake til hotellet husker jeg ikke. Men da vi til slutt befant oss safe innenfor hotellets vegger, hadde altså ingen spesiell lyst til å bevege seg utenfor for å sjekke om Eppu-fansen hadde kommet på bedre tanker.

-Hei, bartender. Mer av hva som helst, bare ikke vodka!

Paul A. Nordal: navnebror, fan og musikkjournalist

Da jeg møtte modfaderen

Stockholm, Sverige, 16. april 1982: På Johanneshovd Isstadion skulle ingen ringere enn The Jam, et av de aller viktigste bandene i unge Nordals liv til da, spille konsert. Dette var eneste sted de spilte i Skandinavia, for til Norge kom (så vidt meg bekjent) The Jam aldri. Uansett hadde jeg nok vært for ung til å få med meg en konsert med dem.

Billettprisen var på 85 svenske kroner, en ikke altfor alvorlig investering, men like fullt et hardt innhogg på midlene som var spart opp på kontoen knyttet til den legendariske bankboken. Enda mer kostbart var det å komme seg fra Bergen på Norges vestkyst til Stockholm på Sveriges østkyst. Jeg måtte med andre ord dra på tvers gjennom Skandinavia med tog, som for øvrig var langt dyrere på den tiden enn hva tilfellet er i dag.

I alle fall, ungdomsskoleelev som jeg var, måtte jeg skulke en dag og overbevise mine foreldre på best mulig vis om at det var lurt å tømme bankkontoen med oppsparte midler for å få oppleve Paul Weller og hans The Jam i levende live. De sukket tungt, men skjønte samtidig min lidenskap for musikken, som jeg nok etter deres syn hadde plaget dem med i årevis allerede. Heldigvis kjente jeg eldre folk fra modmiljøet på Hop i Bergen, og fikk lov til å henge meg på turen sammen med dem.

Min mor var forståelig nok skeptisk til å sende yngstegutten på tur, men lot seg etter mye om og men overtale. Hun måtte også bli med i banken for at jeg skulle få ta ut de noen få hundrelapper til å finansiere turen. Midlene var tross alt spart opp gjennom å gå med avisen, så da var det jo ikke urimelig at jeg også skulle få bruke dem på noe jeg hadde virkelig lyst til. Og som sagt, det engelske bandet The Jam var det aller beste å bruke penger på i 1982 - for øvrig gruppens siste leveår, de la inn årene ved årsskiftet 1982/83.

Vi kom oss til Stockholm, oppsøkte Johanneshovd Isstadion tidlig på dagen slik at vi skulle slippe å lete på kvelden. Det skulle vise seg å være et lykketreff, for mens vi var der, holdt ingen ringere enn Paul Weller og hans kumpaner i The Jam; Bruce Foxton og Rick Buckler, på med lydsjekk foran kveldens konsert. Weller registrerte kjapt at to norske attenåringer og deres fjortissvenn (meg) hadde tatt turen helt fra Norges vestkyst for å oppleve dem, og inviterte oss gladelig inn på arenaen.

Paul Weller var pratsom og tydelig imponert over vår sterke vilje til å se bandet hans live, og snakket langt og lenge med oss om hvorfor The Jam besøkte Sverige, og ikke Norge, om hva som var forskjellen på de to nabolandene, og så videre. Vi konkluderte vel allerede da at Norge på denne tiden ikke var særlig mottagelig for ikke-kommersiell musikk, mens Sverige var mer åpen på området. Noe som også gjenspeilte seg på de respektive lands hitlister på denne tiden.

The Jam ble aldri svære verken i Norge eller i Sverige, men hos våre naboer i øst hadde de i det minste et fotfeste som var stort nok til å fylle en ishockey-stadion. Hjemme i England var The Jam større enn størst i sitt fem år korte liv fra 1977 til 1982. Mens The Clash var bandet som nådde lengst ut i Europa, var det The Jam som dro seieren i land i hjemlandet. Samt for et lite knippe unge jyplinger i Bergen.

The Jam ga ut seks studioalbum, det siste, «The Gift», kom ut kort tid før vårt møte med bandet. Mesterverket heter «All Mod Cons» (1978), men også «Sound Affects» (1980) og «Setting Sons» (1979) har bidratt til å slite ut stiften på platespilleren på gutterommet i Bergen.

Etter at Paul Weller oppløste The Jam, etablerte han The Style Council i 1983 og fortsatte karrieren med dette bandet gjennom resten av 80-tallet. Som soloartist har han fortsatt karrieren fra 90-tallet og utover. Både med The Style Council og som soloartist har Weller levert flere klassiske poplåter. Men det er og forblir sammen med The Jam han har satt de dypeste sporene etter seg.

Gratulerer med dagen Paul!

Espen A. Amundsen: Lytteluas nestbeste venn

På slutten av 70-tallet var det tre punkband som rulet Britannia: Sex Pistols, The Clash og The Jam. I dag er det bare en av gutta fra disse legendariske bandene som fremdeles ruler: the modfather himself, Paul Weller.

Alle trenger et skikkelig spark i ræva. Når Weller i dag tar i mot hyllesten fra alle verdens hjørner, tipper jeg han sender Chris Perry noen varme tanker. Perry som foruten å signe The Jam til Polydor (han ble tipset av Shane MacGowan), ga bandet klar beskjed om at låtene de jobbet med var «shit». Uten Perrys kraftsalver, produsent Vic Coppersmith Heavens pedagogiske evner og et brukt eksemplar av The Kinks' «Something Else», ville garantert bandets tredje album, «All Mod Cons», aldri nådd klassikerstatus.

De første to skivene, «In The City» og «This Is The Modern World» er fylt med riff hentet fra britiske storheter som The Who og Dr Feelgood. Men det hører også med til historien at riffet på The Jams første singel, «In The City», var så knakende godt at sleipingene i Sex Pistols rappa det for deretter å gjøre det til hovedattraksjonen på sin egen «Holidays In The Sun».

Etter en katastrofal turne i USA og helslakt av «This Is The Modern World» skulle det vise seg at The Kinks' «Something Else»var nettopp something else. På en plate fylt med klassikere som «Waterloo Sunset», «Afternoon Tea» og «Death Of A Clown» falt Weller og hans kumpaner pladask for åpnigslåta «David Watts». Og vips hadde bandet en ny singel som nok en gang åpnet ørene til det britiske folk. En singel bestående av to låter, en coverversjon av «David Watts» og «'A' Bomb In Wardour Street».

Selv om The Jams neste album, «Setting Sons», etter min mening er deres beste, er det ingen tvil om at «All Mod Cons» var vendepunktet for bandet musikalsk sett. Kombinasjonen av rolige låter som «English Rose» og «Fly» og Wellers krasse tekster satte en helt ny standard som ble fulgt opp på bandets tre siste album. «To Be Someone (Didn't We Have A Nice Time)», «Mr Clean», «'A' Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Midnight» er definitivt blant Wellers beste. Tekstene på de to sistnevnte er rett og slett i en klasse for seg. Tekstet der Weller tar et oppgjør med sin egen tid og retningen punkbevegelsens hadde tatt.

Where the streets are paved with blood
With cataclysmic overtones
Fear and hate linger in the air
A strictly no-go zone
I don't know what I'm doing here
'cause' it's not my scene at all

Selv om Paul Weller har gitt verden mange gode stunder etter at han oppløste The Jam i 1982, savner jeg likevel den intense unge mannen som raste rundt på moped i Woking såpass mye at perioden med The Jam trekker det lengste strået i konkurransen «Weller på sitt beste». Når det er sagt; jeg har alltid hatt sansen for de to første skivene til Wellers andre band, The Style Council og flere av modfaderens soloskiver. Særlig The Style Councils andre album, «My Favorite Shop», der Maggie Thatcher får så hatten passer, er Weller på sitt beste.

Er du en av dem som fremdeles drømmer om en gjenforening av The Jam bør du ta deg en kald dusj så raskt som mulig. Da Mojo nylig intervjuet Weller om en mulig gjenforening, var nemlig Weller rimelig klar i sin uttalelse.

«That would never fucking happen in a million years, mate. I'd have to be fucking lying in that gutter covered in piss and starving with my children totally potless for me to even think about it».

Grattis, Paul. Jeg gleder meg allerede til den nye skiva som slippes om et par uker. Den skal, om ryktene er sanne, være både god, variert og nyskapende. En ny milepel 30 år etter «All Mod Cons» så dagens lys? Det er lov å håpe.

And all the girls in the neighbourhood
Try to go out with David Watts
They try their best but they can't succeed
For he is of pure and noble creed

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her