Joss Stone, Maria Haukaas Storeng og Amy Winehouse faller alle inn i kategorien «White Soul». (Foto: Scanpix)
Marias røtter
«White soul» er i skuddet som aldri før. I Blues Groove kan du lese om blåøyde soulsangere fra Dusty Springfield til vårt eget Grand Prix-håp.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I disse dager stilles det spørsmål om stemmegiverne i Grand Prix-finalen er modne for «white soul», representert av den norske deltakeren Maria Haukaas Storeng og Mira Craig-sangen «Hold On Be Strong». Kanskje det er slik at denne musikalske overflatekrusningen er en etterdønning av den soulbølgen som har slått så sterkt an i England i det siste med Amy Winehouse, Joss Stone og Sharon Jones - og hvor også klassiske deep soul-sangerinner som Candi Staton og Bettye Lavette er blitt oppdaget av nye generasjoner.
Nothern Soul
Helt siden 60-tallet har soul i forskjellige avskygninger stått sterkt i England. Takket være diskotekene og klubbscenen som skapte fenomenet Northern Soul, har den 60- og 70-tallsbaserte pre-disco-soulen blitt uopphørlig dyrket fram til i dag.
Helt siden en del musikkfans begynte å interessere seg mer for røttene til blant andre Beatles, Stones, Yardbirds, Spencer Davis Group, Led Zeppelin enn for disse bandene selv, kom det for dagen at inspirasjonene både var samtidig soul/R&B-musikk og mer tradisjonell og eldre blues. Soul- og bluesmiljøer var ikke helt på talefot. I dag er det internasjonale bluesmiljøet og deres bluesmagasiner preget av at såkalt soulblues er blitt en hovedsjanger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBlues verus Soul
Akkurat som det på slutten av 50-tallet gikk et skille mellom den ungdommen som likte jazz og dem som likte rock'n'roll, ble det på slutten av 60-tallet ofte et skille mellom de som likte soul og de som likte blues. Skillet var kommersielt/ikke-kommersielt, glatt versus autentisk. Men skillet var også slik at amerikanske bluesartister under borgerrettighetskampene på 60-tallet spilte en musikk som yngre, militante svarte forbandt med en passiv resignasjon overfor et samfunnssystem med faktisk raseskille. Blues var «Onkel Tom-musikk». Yngre, svarte artister måtte spille og synge soul for å appellere til de yngre innenfor sin egen befolkning. De som spilte tradisjonell blues fikk et nytt publikum blant hvit middelklasseungdom og studenter som mente at soul var utvannet popmusikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen begrepet Soul inneholdt og inneholder så mangt. Tamla Motowns hitmaskin var velsmurt samlebåndmusikk beregnet på hvite tenåringer som hadde Phil Spector-produksjoner i blodet. Den var atskillig mer polert enn den røffere og jordnære soulmusikken på Stax Records i Memphis, der Otis Redding og Sam & Dave var stjernene, og som appellerte i større grad til erklærte bluestilhengere.
Artikkelen fortsetter under annonsenWhite Soul
Og det var nettopp Phil Spectors Wall of Sound-produksjon som sto bak den innspillingen som vanligvis krediteres for å være det første eksempelet på White Soul eller Blue-Eyed Soul. Singelen «You've Lost That Lovin' Feelin'», skrevet av Barry Mann og Cynthia Weil og Spector selv. Bill Medley og Bobby Hatfield utgjorde duoen og var ikke brødre, men på radio ble de oppfattet som svarte vokalister, med en intenst bekjennende, dramatisk og sjelevrengende gospelinspirert duett som gikk rett til topps på hitlistene i 1965. Radiopersonligheten George Woods på WDAS i Philadelphia kalte musikken for «blue-eyed soul», svart soul framført av hvite sangere. Så kom de andre på rekke og rad: Roy Head, Mitch Ryder, The Rascals, The Box Tops, Tony Joe White og Delaney & Bonnie, med albumet Home på selveste Stax i 1969. Samme år som Dusty Springfield gjorde milepælen Dusty In Memphis på Atlantic.
Artikkelen fortsetter under annonsenJaniva Magness
Janiva Magness med fans på Notodden Bluesfestival 2007. (Foto: Rune Endal.)
Hvilket bringer meg til fantastiske Janiva Magness som er ett av de sterkeste argumentene for å dra på Notodden Bluesfestival i 2008. Hun er en hvit, blåøyet soulartist i toppsjiktet, med en livshistorie som matcher sårheten, smerten og sensualiteten i hennes sang. Hun står ikke noe tilbake for Sharon Jones, Joss Stone eller Amy Winehouse. Og selv om bandet hennes kanskje ikke kan matche hennes trøkk, har hun nok å spille på. Hun opptrådte på siste dag av fjorårets Notodden-festival under formiddagsavslutningen, noe som ikke kan sammenlignes med en ekte klubbkveld. Likevel ga hun formiddagspublikummet i fullt dagslys på en søndag formiddag en dose soul, blues og R&B som må ha hatt gitt dem abstinenser. Mange av dem som opplevde henne i fjor vil sikkert komme tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenJaniva Magness er født i Detroit, og vokst opp forskjellige steder i Midtvesten. Foreldrene hennes begikk selvmord med få års mellomrom mens hun var i tenårene. Forskjellige fosterforeldre hadde ansvar for henne, hun levde tidvis på gaten og ble mor som 16-åring. Sakte, men sikkert kom hun inn i musikkbransjen, og sang back-up for mange funk-R&B-band i Minneapolis/St. Paul, før hun begynte å spille inn plater i California.
To superbe album produsert av Colin Linden for kanadiske Northern Blues ble utgitt på 2000-tallet: Bury Him At The Crossroads og Do I Move You , og i de årlige avstemningene i regi av Blues Foundation har hun vunnet kategorien Best Contemporary Blues Female Artist to ganger de senere årene. Materialet er dels egenkomponert i samarbeid med multiinstrumentalisten Jeff Turmes, og dels plukket fra øverste hylle i repertoaret til Bobby Bland, Delbert McClinton, Magic Sam, Candi Staton og Denise LaSalle.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
10. juni slippes hennes første album på Alligator Records, What Love Will Do, et usedvanlig velbalansert album som veksler mellom det råe og heftige og det dempede, glødende og nedstrippede. Jeff Turmes spiller saksofoner sammen med Tower of Powers Lee Thornburg, forskjellige keyboardister veksler mellom piano, hammond og soultangentene par excellence, Wurlitzer orgel. Tom Waits-trommis Stephen Hodges er med og blant gitaristene noterer vi oss både Zack Zunis og Junior Watson. Bakgrunnsstemmer, diverse stemmer og håndklapping bidrar til dynamikken.
Tittelen henspiller på en gammel hit fra sangboka til avdøde Little Milton - «That's What Love Will Make You Do» - og ellers det et skjønnsomt utvalg låter fra så forskjellige kilder som Annie Lennox, Al Green, Dorothy Moore, Bill Withers og nok en gang - Candi Staton.
