No Age: «Nouns» (Sub Pop/Tuba)

Energisk kunstrock

Energisk kunstrock
Energisk kunstrock

L.A.-duoen No Age skrangler, støyer og rocker seg gjennom albumdebuten sin. Det låter jevnt over bra, og til tider fantastisk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Nouns»«Nouns»

Det enkle er ofte det beste, sier noen. Less is more, sier flere. Liten tue kan velte stort lass, har jeg også hørt noen si.

I «Teen Creeps», en av årets aller beste låter, demonstrerer No Age alt dette. Bråkete gitar og skranglete trommer lager et øs av lyd som danner bakteppet for denne låta, som i utgangspunktet er veldig fin. Men det som løfter den til klassikernivå er imidlertid et nydelig, skjørt lite gitarlick på omtrent ett sekund. Denne knøttlille detaljen får resten av bitene i sangen til å falle på plass, og setter liksom alt i perspektiv. Må høres!

No Age er som nevnt en duo, bestående av Dean Spunt (trommer/vokal) og Randy Randall (gitar/vokal). Etter å ha gitt ut et knippe EP-er (utgitt på CD gjennom FatCat som samlingen «Weird Rippers») har de nå sluppet sitt første album, «Nouns», på Sub Pop. Plata kommer med et beist av en booklet (60+ sider) fylt med artsy bilder.Det er passende nok; No Age er ganske artsy. Men de har beina trygt plantet på bakken, og halvtimen «Nouns» varer er fylt med energisk støypop, med jevne innslag av utsvevende gitarbråking.

Duoformatet kan fort være en begrensning med tanke på variasjon i musikken og lydbildet, og rockduoer risikerer ofte å bli lite mer enn et prosjekt som er interessant kun i små porsjoner (jamfør The White Stripes, Bart). No Age klarer imidlertid på mesterlig vis å unngå dette, litt på samme måte som Death From Above 1979 maktet det for et par år tilbake. På «Nouns» låter rett og slett ikke No Age som en duo.Det har vel neppe heller vært tanken. De har latt være å fokusere på duokonseptet, og har heller lagt på flere lag med gitarer for å lokke frem et fyldig og godt lydbilde. Og det fungerer som bare fy!

Nevnte «Teen Creeps» er en fantastisk låt, og selv om ingen av de andre sporene kommer i nærheten av denne, regjerer det likevel god standard på No Ages øvrige låter. Deres lek i området mellom støyrock, punk og pop sender tankene til Sonic Youth, My Bloody Valentine, Amusement Parks on Fire og Serena-Maneesh. Og det er jo ikke verst.

«Brain Burner» og «Sleeper Hold» er energiske, poppa punkperler, fylt med drivende gitarer, feedback og skranglete trommer. Men Randall og Spunt behersker også mer rolig og eksperimentell musikk, og når de lar lekende gitarer og døsig vokal sveve rundt hverandre i «Things I Did When I Was Dead» er det riktig så fint. «Keechie» er et annet utsvevende innslag, og disse sporene gjør seg godt som hvileskjær mellom den energiske rocken No Age ellers byr på.

«Nouns» er et album som garantert kommer til å få (og har fått, for den saks skyld) bøttevis av kred og positiv oppmerksomhet. Det er langt på vei fortjent. No Age jobber ikke akkurat i uutforsket musikalsk terreng, men deres shoegazy kunstrock er jevnt over så bra at det gjør lite fra eller til.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus