«Indy» er tilbake

«Indy» er tilbake
«Indy» er tilbake

Tøys og tull som får deg til å måpe og juble i kinosetet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter den strengt bevoktede visningen av «Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike» klarte jeg det kunststykket å snuble og ramle ned flere trapper i den mørke salen. Jeg var nemlig på febrilsk vei ut for å finne igjen eiendelene mine, som hadde blitt konfiskert av hensyn til rikets sikkerhet av noen skumle Securitas-vakter. Det hele var nokså flaut, for å si det mildt.

I ren adrenalinrus etter den superenergiske filmen spratt jeg imidlertid opp fra min ydmykende plass på kinogulvet og nærmest sprintet ut av salen.

Såpass måtte jeg tåle. Gamlefar-Ford hadde tross alt i løpet av de siste to timene styrtet utfor et fossefall, blitt sprengt i lufta av en atombombe og fått grisebank av et russersvin. Hva er vel et forsmedelig og svært ukvinnelige fall (om jeg selv må si det) i forhold til noe sånt?

Med svingende pisk

«Indy» er altså tilbake og det med et smell. Med et ironisk smil om munnen beviser den 66-år gamle Harrison Ford at han fremdeles kan svinge pisken. Opptil flere ganger i løpet av filmen blir helten konfrontert med sin alder. «What are you? Like, 80?», spør jyplingen Mutt som skal bli en viktig aktør i eventyret. Fy skam. Ford har kanskje begynt å bli grå i håret, men han har fremdeles troverdighet som actionhelt.

Gammeldags er også settingen. Vi befinner oss på slutten av 60-tallet i et USA preget av den kalde krigen. Fienden er derfor de onde russerne, noe som er herlig retro i seg selv. Den slemmeste av de onde er sovjetagenten Irina Spalko, spilt av den alltid fantastiske Cate Blanchett. Spalko har fått det for seg at en viss krystallhodeskalle skal hjelpe Sovjet i å få verdensherredømme. Kun ved hjelp av tankekraft. For å oppnå drømmen trenger hun Indiana Jones ekspertise. Eller noe sånt.

Syltynt

Historien i denne fjerde filmen om Indiana Jones er tynn. Det er overraskende at et eventyr av slike økonomiske proporsjoner ikke klarer å komme opp med noe som henger sånn noenlunde sammen. Handlingen mellom de ville actionscenene virker tilfeldig og er klumpete fortalt. Dette gjør filmen slapp i lange partier, hvor publikum skal innvies i et mylder av arkeologiske teorier, myter og sagn. Mesteparten henger ikke på greip i det hele tatt.

Men det ville være for dumt å henge seg opp i logiske brister og usannsynligheter. Det vil være som å avskrive «Ringenes Herre» fordi handlingen er urealistisk. (Tror meg, noen mennesker gjør det).

For «Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike» er først og fremst en reinspikka røverhistorie fra begynnelse til slutt. I likhet med Indiana Jones berg-og-dal-banen på tivoli skal filmen føles som en halsbrekkende reise som tar pusten fra deg. Og den jobben gjør «Krystallhodeskallens rike» til fulle.

Hva i alle...

Det er tydelig at Steven Spielberg og George Lucas har hatt det moro når de har utformet denne historien. Fra de høye tretopper til den dype kvikksand går det slag i slag. Det hele ender i et crescendo som selvfølgelig er fullstendig latterlig og over alle støvleskaft, men som likevel får deg til å måpe. «Hva i himmelens navn skjedde der?» vil nok mange spørre seg før de trekker på skuldrene og fornøyd vandrer ut av salen.

Slik jeg også sitter her fornøyd på plassen min nå, med hull på kneet og såret stolthet, men likevel med et smil om munnen, med tanke på den sjarmerende Dr. Jones.

Les også:

- Verden venter på Indiana Jones

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus