Familie, jobb og bomber

<p>En etiopisk soldat overvåker matutdelingen i Mogadishu. Foto: Scanpix</p>
En etiopisk soldat overvåker matutdelingen i Mogadishu. Foto: Scanpix

Noen må tilpasse seg mer enn andre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter/Mogadishu: Mogadishu er en skrekkens by for innbyggerne og et myteomspunnet sted for besøkende. Den sørlige delen er nå et relativt trygg sted hvor statsansatte og deres sikkerhetsfolk bor- men også her er det periodiske angrep.

De fleste statsansatte ABC Nyheter snakket med hadde overlevd utallige angrep siden den amerikansk-støttede Etiopiske hæren invaderte Somalia og røyket ut Islamic Courts Union i 2006.

ABC Nyheter dro på tur i Shingani distriktet i det sørlige Mogadishu, en ødemark av ruiner og sammenraste bygninger, sammen med distriktsansvarlig Ibrahim Mohammad Mokhtar. I kilometervis gikk vi gjennom ruiner av hus, banker, og hoteller- mest av alt minnet det om Kabul etter borgerkrigen på 1990-tallet, eller Beirut i 1980-årene.

Europa Hotel

Det en gang så velkjente fem-stjerners Europa Hotel er bare en tom fasade. Innvendig er alle etasjene skutt i småbiter, det tomme svømmebassenget ser fortapt ut der det ligger mot sjøsiden- et minne om bedre dager før Siyyad Barre-regimets fall i begynnelsen av 1990-årene.

Det er ufattelig at det fortsatt bor mennesker blant disse ruinene - nok tid har gått siden denne bydelen ble lagt i grus sent i 1992 til at planter har slått rot og vi finner busker og til og med trær i det som tidligere var noens stue, og geiter gresser fredelig.

Vi ser noen kvinner som jobber i ruinene i et forsøk på å rydde i området. De har på selvlysende gule topper, og identifiserer seg selv som arbeidere for en lokal somalisk frivillig organisasjon. Disse kvinnene jobber for mat og mange kommer fra flyktningeleire flere mil unna. Ofte får de ikke engang maten de er blitt lovet.

En massiv statue har på mystisk vis overlevd kampene her- en 40 meter høy obelisk reist av Siyyad Barre med en enkelt somalisk stjerne på sokkelen, som et ironisk symbol på Somalias samhørighet, men obelisken er full av kulehull og ingen her ser ut til å legge særlig merke av dens nærvær.

18 år blant ruiner

Et par dager senere møter vi andre i Shingani-distriktet som har bodd her under alle de 18 årene med konflikt. Hassan Ali Noor, 28, bor i kjelleren av et gammelt italiensk kolonihus. En stor haug av sand, skrot og løsnet sement ligger i hjørnet av det mørke rommet kun opplyst av noen hull i veggen. Hassan peker mot hullene for å vise oss sjøutsikten.

Når vi spør ham hvordan livet hadde forandret seg i løpet av årene han hadde bodd, sier han at det meste er som før. Tidligere eide familien hans en gullsmedbutikk og en skobutikk i det tidligere velstående distriktet fullt av banker og hoteller, men disse hadde familien mistet i krigen.

Nå jobber Hassan som fisker og underholder de ni menneskene som bor i den lille kjelleren. Fisken han tar holder knapt nok til familien. Han ignorer spørsmål om hva som kan forandres for at han skal kunne få et bedre liv i Somalia- Hassan ønsker seg bare en ny fiskebåt med en bedre motor. Å håpe på noe enda bedre er utopisk.

Det finnes ingen skoler i området, så Hassans barn løper rundt i gatene hele dagen- noen ganger spiller de fotball, andre ganger leker de gjemsel i de mørke bygningene eller stuper fra de råtnende bryggene. Når de blir eldre blir de mest sannsynlig fiskere som faren, selvom det ikke finnes så mye fisk som før.

- Tidligere fanget vi mengder med fisk, men nå har de internasjonale trålerne overfisket så mye at jeg selv på en god dag ikke tar mer enn 10- 15 fisk, sier han.

Langs sjøsiden sitter fiskere som har kommet tilbake fra morgenfiske og tygger qat, bladene som blir importert fra Kenya og Etiopia gir en rus og er så utbredt at det fungerer som en alternativ valuta i Somalia.

Midt i eksplosjonen

Følelsen av usikkerhet er relativt langt unna i denne delen av byen. Allikevel, de fleste kvelder hører vi skuddvekslinger, og når vi våkner om morgen forteller somaliske journalist-kollegier om hvordan de måtte løpe tilbake til hotellet den samme morgenen på grunn av et sammenstøt mellom opprørere og somalske myndigheter, eller etiopiske styrker.

En morgen hører vi eksplosjoner og løper opp på taket hvor vi ser en svart røyksky som stiger opp mot himmelen. Vi kaster oss i bilen og råkjører til flyplassen hvor vi finner at det nettopp har vært et IED-angrep på en konvoi full av tropper fra den Afrikanske Union (AU). Innen vi når frem er et lite krater det eneste tegnet på et angrep- ingen ble drept denne gangen. Noen kvinner som selger mat på veiskulderen forteller oss non-chalant om angrepet, som om det var for vanlig til virkelig å være viktig nok å merke seg ved.

En gruppe med barn sparker en fotball, tilsynelatende uberørt av hendelsen.

På innsiden av en flyktningeleir

På vår første morgen i Mogadishu kjører vi sørover til leirene som er bygget for interne flyktninger og ankommer "Hawe ‘Abdi camp"- oppkalt etter kvinnen som styrte og tok seg av innbyggere i området, og som fortsatt driver området og diverse prosjekter her.

Det er vanskelig å få en følelse av størrelsen på leieren på grunn av alle trærne og buskene som vokser her, men samlingen av provisoriske hytter laget av grener og pappesker- de fleste på kollapsens rand- finnes på begge sider av veien i milevis mens vi nærmer oss Afgoye.

Mat og vann er vanskelig å finne for innbyggerne av flyktningeleiren. De er helt avhengig av håndsrekning fra internasjonale organisasjoner i mangelen på organiserte og sterkere ansvarlige myndigheter eller alternativt en betalt jobb. De få somaliere som klarer å sikre seg jobb, arbeider for internasjonale organisasjoner og er nesten aggressivt beskyttende ovenfor arbeidet sitt, ettersom de er i den svært privilegerte situasjonen at de får betalt regelmessig, og det i amerikanske dollar- en stabil valuta i forhold til den somaliske shilling som stadig er hjemsøkt av inflasjon.

Mange av leirens innbyggere hadde allerede bodd der i flere måneder da Mogadishu ble offer for kamper på daglig basis. Ahmed Osman og hans ektefelle Khadija Yusuf holder på å gjenoppbygge sitt lille krypinn med kvister de har funnet i området.

- Det hadde nesten kollapset allikevel, og det er meldt regn snart så vi prøver å bli ferdig, selvom vi ikke har råd til plastikk til å dekke utsiden, sier Ahmed til ABC Nyheter.

Khadija jobber så raskt hun kan under den stekende solen- Somalia er for tiden inne i sin varmeste sesong- med barna festet på ryggen. Hun har liten tro på at familien kan returnere til hjemmet i det nordlige Mogadishu i nærmeste fremtid.

Til tross for den desperate situasjonen innbyggere i leiren befinner seg i, er administrasjonen relativt sterk. Hvert område har en leder som registrer nyankomne og sørger for at de får i det minste et minimum av det de trenger for å overleve. De som ankommer bor ofte hos slektninger mens de venter på å få utdelt en plass de kan kalle hjemme.

Røde kors-sykehuset

Vi hadde hørt mye om de to røde kors-finansierte sykehusene i Mogadishu og besøkte Medina sykehuset i sør. Sykehuset er det største i Mogadishu, og tar imot folk fra hele byen.

I 2007 behandlet sykehuset over 4000 mennesker med skuddskader, de fleste sivile. Så langt i år har sykehuset behandlet 1112 mennesker med skuddskader- av disse er en tredjedel kvinner og barn.

Når ABC Nyheter besøkte Medina sykehus fant vi at de fleste var sivile som hadde havnet i en skuddveksling ved en ulykke. Sykehuset er varmt og mørkt, og operasjoner finner sted mellom skuddvekslinger. Medina er relativt godt utstyrt for somalisk standard ettersom det er velsignet med intenasjonale hjelpepenger, men mangler allikevel basis-utstyr. Allikevel, noen av legene her er blant verdens dyktigste, flere med over 15 års erfaring fra feltarbeid og med banebrytende teknikker- nettopp et resultat av mangel på utstyr.

Mange av pasientene denne dagen har vært i en bussulykke- et resultat av et bakholdsangrep fra lokale opprørere. 13 kilometer sør for Mogadishu ble bilen bak dem, tilhørende den Afrikanske Union, angrepet. Samtidig kolliderte minibussen disse passasjerene satt i, inn i den motkommende bilen i det den forsøkte å flykte fra angrepet som fant sted bak dem.

Abdul Wahab Daghawe, minibuss-sjåføren, sier denne typen angrep ikke er uvanlig. Han sitter ved vinduet på sykehussengen med begge føttene stikkende opp av teppet. Den høyre foten er bandasjert etter den ble truffet av en kule i angrepet, mens den venstre er innsmurt med hvit krem for å minske tjangsene for infeksjon i skadene han pådro seg i kollisjonen.

De aller fleste på sykehuset er der på grunn av skuddskader. Abdullahi Serdayi, en høy, muskuløs mann ligger tydelig redusert i sengen mens han kommer seg fra to skuddsår i brystet, som han pådro seg for to dager siden da en episode tok sted rundt ham der han satt bedaglig på fortauet. Han oppdaget at han var skadet først da han reiste seg opp og oppdaget blod på bakken. Abdullahi har nettopp kommet tilbake til hjemlandet etter å ha levd i asyl i Sverige i flere år. Han hadde returnert etter farens ønske, men vil ønsker etter angrepet å dra tilbake til Sverige så fort som overhode mulig.

Mat til 8000

På vår siste dag besøker vi matstasjonen, betalt med penger fra internasjonale hjelpeorganisasjoner, men drevet av den lokale veldedighetsorganisasjonen Saa'id, "hjelp." Vi ankommer like før de begynner arbeidet og går gjennom en bombet struktur hvor flere tusen somaliere sitter på gulvet og venter på sin porsjon.

Rundt 8000 mennesker får mat herfra hver dag. Når matstasjonen åpnet for fem måneder siden kom cirka 5000 hver dag, men etter hvert som ordet spredde seg om daglige varme måltider, kom det stadig flere hver dag. Dette har igjen innvirket på størrelsene på porsjonene. I begynnelsen fikk alle fire øser, men dette er nå redusert til to, og det vurderes nå om man må gå ned til en hvis antallet besøkende fortsetter å øke.

I kamper over maten hender det ansatte må ty til vold for å holde kontroll over situasjonen.

Situasjonen for somaliere i og rundt Mogadishu virker fastlåst per i dag. En ny voldsbølge startet av opprørere kommer uten tvil til å øke antallet interne flyktninger og sikre at innbyggerne i flyktningeleirene må kalle dette hjemme i all overskuelig fremtid.

Personvernpolicy