Verden venter på Indiana Jones

(Foto: Filmweb)
(Foto: Filmweb)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men klarer Harrison Ford fortsatt å svinge pisken?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Fakta:

I Indiana Jones og krystallhodeskallens rike (2008) opptrer Steven Spielbergs for 47. gang som regissør. George Lucas er innblandet i manus til alle filmene, i tillegg til å være produsent. Komponist John Williams har komponert musikken til alle av Spielberg sine filmer, bortsett fra Twiligh Zone fra 1983 og Fargen purpur fra 1985. Han har også komponert filmusikken til alle Star Wars-filmene. Den siste Indiana Jones- filmen har verdenspremiere 22. mai.

Tidligere filmer i serien:

Jakten på den forsvunnede skatten (originaltittel: Raiders of the Lost Ark) (1981)
Indiana Jones og de fordømtes tempel (originaltittel: Indiana Jones and the Temple of Doom) (1984)
Indiana Jones og det siste korstog (originaltittel: Indiana Jones and the Last Crusade) (1989)
Mellom 1992 og 1996 var George Lucas med på å produsere en TV- serie: Den unge Indiana Jones (The Young Indiana Jones Chronicles), hvor Harrison Ford hadde en gjesteopptreden.

På filmfestivalen i Cannes har 66-år gamle Harrison Fords comeback som pisksvingende actionhelt vakt oppsikt. Verden venter nå i spenning på den internasjonale premieredatoen 22. mai. Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike er den fjerde filmen om den imperialistiske eventyreren, og blir et nostalgisk tilbakeblikk, skal vi tro regissøren selv.

I et intervju med New York Times forklarer Steven Spielberg at serien om Indiana Jones for ham er en hyllest til de gamle filmene om den oppdagelsesreisende eventyrskikkelsen fra 30- og 40-tallet. Han pleide å se dem på TV som liten gutt, og bestemte seg for å leke seg med sjangeren.

I et filmmarked hvor Hollywood ser penger i å melke den nostalgiske effekten til tidligere blockbustere, har Spielberg fått muligheten til å gjøre et sveip tilbake til åttitallet. Sammen med rekkekameraten George Lucas børster Spielberg støv av sine gamle helt. Spørsmålet er om han heller burde latt denne skatten ligge i fred. Det er risikabelt å tukle med en klassiker som virker risset inn i steintavler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Spielbergs nazister

Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike utspiller seg på femtitallet. Det har gått tjue år siden vår helt sist kjempet mot nazistene. Denne gangen må Indiana lete opp hodeskallen og avsløre dens hemmelighet i kappløp med sovjetiske agenter. Spielberg holder seg til suksessformelen, samtidig som han gir den en ansiktsløftning. I kontekst av den kalde krigen kjempes det mot russere istedenfor karikerte nazister. Forhåpentligvis er de like fruktbare skurker som blonde ariere i Spielbergs filmverden.

Den andre filmen i serien: Indiana Jones og de fordømtes tempel fra 1984, er for mange fans seriens sorte får. De fordømtes tempels manglende kvalitet i forhold til de to andre filmene er åpen for diskusjon. Uansett skiller den seg fra dem på ét vesentlig punkt: Den har ingen nazister.

I forhold til Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten fra 1981 og den siste Indiana Jones og det siste korstog fra 1989, kommer derfor oppdagerens kulturimperialisme mer til syne. De fordømtes tempel har ingen ideologisk kamp som overskygger overtrampet Indiana begår mot folkeslaget han er på besøk hos. Han er derfor på ingen måte en ideell gjest.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Spielberg liker å spille på motsetninger. Motsetningen mellom den amerikanske posterboyen og Hitlers håndtlangere er effektiv. Såpass må de tåle. I tillegg til å besette skurkerollen, blir Spielbergs nazister brukt for å rette fokus bort fra filmseriens grumsete framstilling av de kulturene som besøkes.

Som tilskuere betrakter vi krigen, ikke slagmarken.

I Indiana Jones og de fordømtes tempel kommer ikke Spielbergs synsvinkel like heldig ut. Av mangel på tyskere, må han konsentrere seg om befolkningen. Inderne er møkkete, løgnaktige og spiser apehjerne. Akk så eksotiske, men altså ikke som Indy, eller et eurosentrisk publikum. Harrison Ford stjeler og herjer uten at representanter fra det tredje riket er i hælene på ham. Da står bare Spielbergs stereotypiske framstilling av India igjen. Og Spielbergs snevre synsvinkel har et orientalistisk tilsnitt som ville fått Edward Said til å snu seg i graven.

Nærværet av onde Nazister fra trettitallet skaper en kontrast til tempelrøveren som raider kulturskatter til inntekt for amerikanske museer. Satt i kontrast til nazistene og ønsket om verdensherredømme, blir Jones en sympatisk røver som graver etter mytiske hemmeligheter fra vår kristne kulturarv.

Beliggenhet til paktens ark er omdiskutert. Myten om den hellige gral har en lang tradisjon i litteraturen. Vi finner spor av den allerede i Chrétien de Troyes diktning og den høviske middelalderromanen fra slutten av 1100- tallet. Populærkulturens interesse rundt kristen mytologi har et stort nedslagsfelt. Da Vinci- koden er det siste eksemplet på at
folk interesserer seg for populærkultur spedd ut med fraksjoner av høykultur. I Indiana Jones blandes B-filmens plot med grådige nazister og skatter fra kristen mytologi. Denne kombinasjon legger

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

grunnlaget for den suksessen filmene har blitt.

Berg og Dal-bane

Indiana Jones- filmene gir seg ikke ut for å være noe annet enn ren eskapisme. Spielberg tar tilskueren med til eksotiske deler av verden hvor store farer lurer. Allerede ved introduksjonen avslører tittelen at dette er en type spenningsfilm som ikke skal tas altfor alvorlig. Flyreisene mellom scenene blir markert som streker over kartet. I jakten på skatten må vår helt lure seg unna dødsfeller, sloss med pisk og pistol, ride hest og henge seg under biler i stor fart. Publikum hopper i stolene som i en berg og dal-bane, signert Hollywood.

Fornøyelsesparken står igjen som en god beskrivelse på den retningen amerikansk film tok på åttitallet. Spielberg, med andre, skapte sine blockbustere ved å gi publikum det de ville ha: Enkle plot hentet fra tradisjonelle B-filmer, heseblesende actionscener som perler på en snor. (I De fordømtes tempel går Spielberg så langt at han plasserer vår helt i en berg og dal-bane, forkledd som vogntraller i en gruvesjakt, for unnslippe de skumle inderne.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Indiana Jones får således et klart premiss å jobbe utfra: Handlingen legger opp til at Harrison Ford får svinge med pisken. Actionfiguren er publikums inngangsnøkkel til et fornøyelig møte med Hollywoodfilmens spektakulære hendelsesforløp.

Sett i lys av utviklingen som actionfilmen har gjennomgått de siste tretti årene, står doktor Jones sine strabaser igjen som nettopp nostalgi. En naiv begynnelse, slik det en gang var. Før Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger flekset sine maskuline kropper og dro den karaktersentrerte action-filmen i en ny retning. Før Tarantino og Hong Kong-action satte standarden for voldsballetten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spesialeffektene blir idag mer og mer påkostet og ikke minst digitalisert, i takt med en pulserende klipperytme. Filmer som The Bourne Ultimatum og Transformers er vår tids berg og dal-bane. Eller en thundercoaster. Jo mer spektakulært, jo bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en slik arena klarer ikke Indiana Jones å ta opp konkurransen. Det holder ikke lenger å være en sjåvinistisk grabukk. Actionestetikken har i tillegg tatt sjumilssteg. For kidsa vil antageligvis 66 år gamle Harrison Ford virke for pjuskete. Det skal mer til enn en gubbe som rømmer fra rullende stein. Pisk og tørre never hører fortiden til.

(Foto: Filmweb)(Foto: Filmweb)

Indiana Jones har satt sitt avtrykk i filmkulturen og pustet liv inn i action/adventure-sjangeren. I Robert Zemeckis' Jakten på den grønne diamant fra 1984 spiller Michael Douglas den vågale helten på jakt etter diamanter. I Big Trouble in Little China fra 1986 forsøker Kurt Russell å redde Kim Catrall fra å måtte gifte seg med en 2000 år gammel trollmann.

The Mummy og National Treasure er mer moderne eksempler på filmer som trekker inspirasjon fra Spielbergs univers. Tomb Raider er kanskje det beste eksemplet på videreføringen av action/adventure-filmen inn i en ny tidsalder. I moderne tid kan også en kvinne svinge seg i pisken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og kanskje burde Indy ha fått hvile i fred? Spielberg tar en sjanse når han igjen velger å børste støv av helten fra åttitallet. Mange vil nok si at George Lucas gjorde en tabbe da han lagde Star Wars 1, 2 og 3; prequels som rokket ved arven til sagaen han skapte på syttitallet.

Måtte han gjøre Yoda til en akrobat og sirkusklovn?

Av redsel for rullende steiner burde kanskje Spielberg ha latt Indy-filmene ligge. Men fristelsen ble vel for stor, når alt kommer til alt.