Isobel Cambell & Mark Lanegan: «Sunday At Devil Dirt» (V2/Bonnier Amigo)Kontrastfylt harmoni
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Sunday At Devil Dirt»
«Sunday At Devil Dirt» åpner nakent med «Seafaring Song». Mark Lanegans dypmørke røst står umiddelbart i sterk kontrast til Isobel Cambells forsiktige korsang som legger seg som en nesten usynlig hinne rundt hans beksvarte dyp. Det hele lett akkompagnert av akustisk gitar og nærmest svevende strykere.
Kombinasjonen av disse elementene setter sammen en atmosfære som går igjen som en rød tråd gjennom hele dette albumet. Hele veien styrt av et mørk og melankolsk, dog aldri direkte dystert lydbilde som her og der luftes av lyse overtoner.
Den tidligere Screaming Trees-, nå The Gutter Twins-, legenden Mark Lanegan har mange jern i ilden. Makker Isobel Cambell gjør på sin side en fin figur i hans selskap og inntar en musikalsk posisjon som kler henne langt bedre enn hennes rolle i smått oppskrytte Belle & Sebastian.
For selv om «Sunday At Devil Dirt» er en plate med to artister i hovedrollene, er det først og fremst Lanegan som tegner opp hvor stien skal gå. Hans vokal er også langt mer fremtredende enn Isobels tidvis sarte påslag. Hver av dem alene hadde med dette repertoaret lett kunne blitt alt for monotont og uspennende. I stedet skaper de noe unikt og interessant når de opptrer sammen.
De to sangerne entret scenen sammen for to år tilbake med albumet «Ballad Of The Broken Seas», og markerte allerede da at de stammer fra to vidt forskjellige musikalske verdener. Ikke fryktelig ulikt den da så underlige kombinasjonen av Nick Cave og Kylie Minogue som dukket opp i duetten «Where The Wild Roses Grow» i 1995.
Og i likhet med de to australske stjernene, har også skotske Isobel Cambell og amerikaneren Mark Lanegan funnet frem til en formel som passer dem utmerket og som de gjerne må videreutvikle.
«Sunday At Devil Dirt» inneholder et knippe behagelige låter, selv om de riktignok er like mørke som Caves morderske ballader fra 90-tallet.
Les mer musikk her
