Meny

BLUES GROOVE

I smertehimmelen med Bland

I smertehimmelen med Bland
I smertehimmelen med Bland

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ukas Blues Groove retter Øyvind Pharo fokuset på de sarte følelsene som Bobby Bland fremkalte på 70-tallet.

Det er mange definisjoner på hva som er blues. Hvis du googler opp hjemmesiden til amerikaneren Rick Saunders, et sted hvor du kan få tips om hva som rører seg i bluesundergrunnen av i dag og alle mulige kryssreferanser av inspirasjoner, finner du et sitat fra Mahalia Jackson: «Anybody singing the blues is in a deep pit yelling for help».

Når livet er eneste lang urettferdighet og du i tillegg opplever at den du elsker har bedratt deg, finnes det et dekkende musikalsk motstykke til den mentale tilstanden. Men som samtidig kan lindre smerten.

Bobby Bland kan lindre. Han har skapt en helt egen sjanger med med sine bittersøte hjertesmerte-sanger. Han fremfører dem med en innlevelse og følsomhet som gjør at du får lyst til å ha kjærlighetssorg. Mannen er en sorgterapeut som får deg til å føle deg ovenpå. Han kan illudere den som har tapt, men han kan også melde seg som den som står klar til å trøste. «I'll Take Care Of You» er en av hans klassiske soulblues-ballader. I den lange rekken av udødelige R&B-hits på selskapet Duke i Houston, Texas - hvor han var fra 1957 til 1973 - laget han også storslagne ballader som viste at han hadde hørt på både Frank Sinatra og Perry Como, og countrysangere som gråt i ølglasset. «Share Your Love» står som en milepæl, senere også nennsomt fortolket av både Lonnie Mack og The Band.

Innspillingene hans på Duke omfatter høydepunkter i moderne blues som «Further On Up The Road», hans innspilling av «Stormy Monday Blues», «Turn On Your Lovelight», «I Pity The Fool», «Cry, Cry, Cry» og «Yield Not To Temptation». Hans storhetstid faller sammen med gjennombruddstiden for de jevnaldrende Ray Charles, Sam Cooke og James Brown, men til forskjell fra disse tre, så fikk Bland aldri noen crossover-suksess, verken hos det hvite poppublikummet eller det hvite bluesboompublikummet, som syntes han enten var for glætt eller for jazzete.

Hyllestplate fra Mick Hucknall
De mange bluesfestivalene som har vokst frem i Norge har aldri hatt Bobby Bland på plakaten, og det bekrefter inntrykket av at han fortsatt ikke oppfattes som «autentisk» bluesartist av det store hvite publikummet som i dag er hovedmarkedet for blues. Selv om den kunstneriske ledelse i festivalene rundt omkring sikkert gjerne ville hatt ham. Hvis Bland overhodet er interessert i å komme til Norge - han er blitt 78 år og helsa er ikke den beste - vil han bli dyr. Men selv om Bland ikke har samme kraften i stemmen lenger, så har han fraseringen og innlevelsen. Vi bør få oppleve ham i Norge.

Blands publikum i dag er det svarte voksenpublikummet i ghetto- og sørstats-USA, trofaste fans som har levd med ham på barene og nattklubbene som utgjør det såkalte Chitlin' Circuit. Og hvor all svart musikk starter i USA. Utenom The Chitlin' Circuit og festivaler i USA er det stort sett England som har vært hans crossover-base. En av hans store beundrere er Mick Hucknall fra Manchester, som etter han oppløste popfenomenet Simply Red, har spilt inn en plate med sine versjoner av Bobby Bland-klassikere. Den slippes 19. mai og i siste nummer av MOJO gjør Hucknall et intervju med sitt forbilde. Han håper at denne platen vil introdusere hans fans til Bobby Bland. Kanskje det er det som skal til for å gjøre Bland aktuell på norske blues- eller jazzfestivaler? Eller hvorfor ikke Øya eller Hove? Jay-Z samplet Bobby Blands «Ain't No Love (In The Heart Of The City)» på en av sine aller største hits.

70-tallets Bland
Akkurat denne soulbluesinnspillingen til Bobby Bland ble gjort på 70-tallet etter at han forlot Duke og begynte et samarbeid med ABC - senere MCA - hvor hans gamle samarbeidspartner og venn B.B. King var stjerne. Velprodusert 70-talls bluessoul var resepten på hans to første ABC-album, «His California Album» og «Dreamer». Albumet han kom med i 1975 bringer oss tilbake til utgangspunktet, til musikken der du har det så vondt at det gjør godt. Med tittelen «Get On Down» hørtes det ut som Bland hadde satset på disco, men det var tvrtom en rendyrket countryplate innspilt i Nashville med strykerarrangementer av Bergen White og produksjonsjobben fordelt mellom Don Gant og Ron Chancey. Bluesfans var mer forvirret enn noensinne og dømte den nord og ned, men Bland fortalte til skribenten Peter Guralnick at dette var hans musikk. Han var vokst opp med musikken fra Grand Ole Opry, og kunne Ray Charles gjøre sin «Modern Sounds In Country Music», kunne Bland gjøre «Get On Down».

Mer enn 30 år etter står dette albumet seg svært godt, det har bare blitt bedre, akkurat som Willie Nelsons «Stardust», som gikk fullstendig mot alle rådende trender i 1978 og laget sublim jazz-crooning med countrysoul-følelse. Og ble en megaselger.

«Get On Down» ble aldri et hitalbum på nivå med «Stardust», men i ettertid har det vokst til å bli et kultalbum innenfor sjangeren countrysoul. Hans versjon av Merle Haggards «Today I Started Loving You Again» er et av høydepunktene på albumet. Sett i ettertid markerer ikke «Get On Down» noe radikalt brudd med Blands egne musikalske røtter, snarere handler det om et album, som bringer Blands unike balladefeeling mer over mot country istedet for storband-crooning. Steelgitarer og Nashville-produksjon kobles med soulelementer fra blåserrekka til Muscle Shoals-arrangøren Harrison Calloway Jr. Materialet inneholder flere kanonlåter som kan matche Merle Haggard-klassikeren. Åpningssporet er «Take It On Home» fra katalogen til Charlie Rich, Mickey Newburys «You've Always Gott The Blues», Dan Penns «I Hate You» og Conway Twittys «You've Never Been This Far Before».

I punkåret 1977 var Bland mer tilbake i soulblues igjen med en effektiv Los Angeles-produksjon, med Steve Barry bak spakene på albumet «Reflections In Blue». Trøsteren og melankolikeren er i sitt ess i en majestisk versjon av Eddie Boyds «Five Long Years», i Blands egen «The Soul Of A Man» og Stevie Wonder-funky «I Got The Same Old Blues» av J.J. Cale. «Get On Down» og «Reflections In Blue» ble nyutgitt på en og samme CD i 1999 i engelsk utgave på BGO Records.

Prøv å få tak i platene. De er verdt jakten.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus