Holder det med én Heiberg? (Foto: Scanpix)
Tallet over alle tall
Hvordan bruke 25 milliarder? Og er én Gerhard Heiberg nok? Svarene får du i Full av Fuzz.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg har fortalt om det tidligere i Full av Fuzz, i 1994 var jeg OL-flykting i Austin, Texas. Jeg bestemte meg allerede da Lillehammer ble tildelt vinter-OL en gang på 80-tallet om at det ville være det beste for min mentale helse om jeg slapp å være direkte vitne til all nasjonalsjåvinismen, alle de loddrette løgnene og all luftslottbyggingen som arrangementet ville føre med seg. Og da hopper vi over det helt basale at jeg overhodet ikke er interessert i hvem som går fortest på ski, hvem som hopper lengst ned en bakke eller hvem som putter pucken i mål flest ganger.
Jeg skal ikke bruke Full av Fuzz til å argumentere for mitt syn på toppidrettens grunnleggende ubrukelighet. I hvert fall ikke denne uken.
Det jeg derimot kunne tenke meg å gjøre meg noen refleksjoner rundt, er et Tall. Et gigantisk Tall som dukket opp i den norske offentligheten i slutten av april. Et Tall som prøvde å snike seg inn i bevisstheten vår uten at vi skulle få med oss hva som var i ferd med å skje. Dessverre for dette Tallet, så valgte det det verst tenkelige tidspunktet å dukke opp på.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg sikter selvfølgelig til det, mildt sagt, enestående og oppsiktsvekkende Tallet 25 milliarder. Fem og tyve milliarder. 25,000,000,000. Jeg måtte faktisk google «milliard» for å være helt sikker på hva vi snakker om. Da fant jeg ut at ordet egentlig har fransk opprinnelse og at det ikke engang finnes i engelsk språkbruk, der det oftest opereres med det vesentlig brutalere «thousand millions». Eller «a billion». For ordens skyld, en milliard er altså intet mindre enn tusen millioner.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI forrige uke fortalte jeg om Willie Nelsons metode for å deale med sin skattegjeld på begynnelsen av 90-tallet. Willie mente at om man bare uttalte 17 millioner dollar fort nok, så hørtes det ikke så mye ut. Metoden virket for Willie. Takket være hardt arbeid («On The Road Again») og et knippe gode venner, klarte faktisk han å rydde opp i skattegjelden sin i løpet av noen år.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen jeg tror ikke at det er mulig å redusere 25,000,000,000 kroner til noe som ligner på håndterbart, noe som ligner på anstendig å bruke på et idrettarrangement som skal strekke seg over et par uker. Ikke engang med Willie-metoden.
Samtidig med at det ble klart at samarbeidsproblemene i firmaet Tromsø 2018 AS ikke lot seg skyve under matta, ikke lot seg bortforklare med den sedvanlige ping-pong-argumentasjonen som folk som er vant til å få det som de vil gjerne benytter seg av. Da det ble klart for mange nok at tidligere topp-idrettssjef Bjørge Stensbøl ikke nødvendigvis var en kar som lot spilleregler stå i veien for målet om å vinne, befant Tromsø 2018 AS, der Tromsø Kommune er hovedeier, seg plutselig uten direktør.
Tromsøs ordfører, arbeiderpartipolitikeren Arild Hausberg uttalte i sakens anledning til en TV-kanal at AS-et hans hadde bruk for en ny Gerhard Heiberg! Det norske IOC-medlemmet som stadig synes at toppidrett er viktigere enn menneskerettigheter. Hausberg mente at det burde være fullt mulig å skaffe seg en «ny Heiberg». Han var overbevist om at det måtte finnes ganske mange «nye Heiberger» der ute.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Har Hausberg rett i sin kalkyle, så er det svært dårlig nytt for alle som mener at en Heiberg er en for mye.
Om talentspeider Hausberg skulle lykkes i å finne det han leter etter, en direktør med tung politisk bakgrunn, strålende medietekke, som er kjent i de mektigste idrettskretsene og som tåler kaos, det VG 4.mai kaller en «kaosdirektør», så vil vedkommendes første oppgave være å forholde seg til Tallet med stor T.
Et Tall som kan vise seg å være like vanskelig å ri for en OL-direktør som en okse er på et amerikansk rodeo.
For de 25 milliardene var nemlig «bare» 15 for ikke så veldig lenge siden. Faktisk så kort tid tilbake som da Tromsø 2018 AS i fjor slo ut sine to konkurrenter på Lillehammer og i Oslo i den åpenbart lite edle sportsgrenen «søkerby for enhver pris».
For alle som er gamle nok til å huske hva kostnadene på Lillehammer-OL eskalerte til i løpet av årene som gikk fra norsk søknad til det faktiske arrangementet i 1994, er det all grunn til å mistro at Tallet i det nye årtusen skulle begynne å oppføre seg pent.
Artikkelen fortsetter under annonsenHovedargumentet for å arrangere vinter-OL i Norge i 2018, ved siden at det dreier seg om idrettsgrener der Norge tradisjonelt befinner seg i toppen, er det samme som det var for Lillehammer i 1994. Det alltid like lite velfunderte: «Vinter-OL er god Norges-reklame.»
Hva bruker man så «god Norges-reklame» til ? Sannsynligvis to saker, trekke turister til verdens dyreste land å feriere i og til å pushe norske varer på verdensmarkedet.
Artikkelen fortsetter under annonsenHelt kort til argument en, vil vi ha det samme synet på turisme i 2018 om vi ikke lynraskt løser miljøkrisen?
Når det gjelder argument to, er vi helt sikre på at et vintersportsarrangement er det ultimate grepet for å selge norske varer? I veldig mange av verdens land er det å løpe etter hverandre på ski betraktet som en raritet. Noe man i sin tid trengte å beherske om en ville nå først frem til syd eller nordpolen. Det er det som kjent lenge siden vi ble ferdig med.
Artikkelen fortsetter under annonsenDerfor, avslutningsvis, et høyst retorisk spørsmål.
Hva hadde skjedd om den norske stat hadde bestemt at vi skulle bruke Tallet, 25 tusen millioner, på å la det ypperste av norsk kunst samarbeide med de aller flinkeste i norsk reklame og de aller skarpeste kommunikasjonsekspertene våre for å fortelle verden hvem vi er og hva vi er gode for?
Jeg er helt sikker på at man kunne funnet på ganske mye spenstig for et Visa-kort med kredittgrense på 25 milliarder.
