Nostalgi med glamfaktor
Def Leppard: «Songs From The Sparkle Lounge» (Mercury/Universal)Nostalgi med glamfaktor
På «Songs From The Sparkle Lounge» låter Def Leppard mer likt sine inspirasjonskilder enn noen gang.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Songs From The Sparkle Lounge»
Da Def Leppard slapp coverplaten «Yeah» for to år siden var den ment som en hyllest til gruppene som har inspirert gutta mest. Her fikk vi tolkninger av diverse 1960- og 70-tallshelter som hadde snurret jevnt i platespillerne til Joe Elliot og kompani; så som Sweet, Bowie, T-Rex og The Kinks med flere.
Når de nå stiller med nykomponert materiale er det nettopp «Yeah» som dukker opp som det mest tydelige referansepunktet. I forhold til egen historie ligger det nærmest å trekke frem utgivelser som «Euphoria» (1999) og «Slang» (1996) Sistnevnte ble totalslaktet da den kom, mest fordi Def Leppard var så frekke å eksperimentere med eget sound.
«Songs From The Sparkle Lounge» er en frisk, moderne glamrockplate med et knippe fengende låter. Dette er ikke musikk som krever en dyptpløyende analyse, men elleve relativt enkle rocklåter som brennes av på rett i underkant av 40 minutter. I mine ører er dette feelgood musikk; perfekt til årstiden. Og dette albumet vil nok stadig få være med på biltur en tid fremover.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter det vil nok likevel dette albumet arkiveres, for «Pyromania» og «Hysteria» bør atter være førstevalgene når Leppard-nostalgien slår inn. Det er nok bare å innse at denne gjengen neppe vil toppe de to klassikerne igjen, verken kompositorisk eller lydmessig. Men så lenge Def Leppard fortsatt leverer gode låter skal de faktisk ha kred for nettopp dét. Identiteten har de nemlig beholdt uansett.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe låtene som per i dag ligger an til en plass på iPoden er den noe moderne åpningen «Go», den typiske Leppard-rockeren «Nine Lives», balladen «Love», samt de tre rocka sporene «Hallucinate», «Bad Actress» og «Gotta Let It Go». Eller forresten, albumet er så kort at det er like greit å laste inn hele greia!
Undertegnede har kanskje alltid hatt en viss forkjærlighet for melodiøse hardrockband som Def Leppard og Bon Jovi, men der sistnevnte gikk seg ordentlig ut i gjørma ved siste utgivelse, holder leopardene seg fortsatt på et akseptabelt nivå. Såpass bra at en tur til Halden 23.mai vurderes sterkt. Om ikke annet, kan det i det minste bli en heftig nostalgitripp.
