Meny

Israels fødsel kvelte jødiske minoriteter

En gjeter og saueflokken hans er de eneste som besøker den forlatte jødiske gravlunden i Saida i Libanon. Foto: Reuters/Scanpix
En gjeter og saueflokken hans er de eneste som besøker den forlatte jødiske gravlunden i Saida i Libanon. Foto: Reuters/Scanpix

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gang blomstret den jødiske minoriteten i Saida i Libanon. Nå er det kun noen gamle gravstøtter igjen til å fortelle historien om det jødiske samfunnet, som forsvant da staten Israel ble født for 60
Israels 60-årsjubileum
* Staten Israel ble proklamert 14. mai 1948 - eller 5. ijar år 5708 i den jødiske kalenderen, som offisielt brukes i Israel. Kalenderforskjellen fører til at uavhengighetsdagen faller på forskjellige datoer i vår gregorianske kalender fra år til år. I år faller den på den 8. mai.

* Det er satt av nesten 100 millioner shekel til årets feiring, noe som har ført til at myndighetene er blitt kritisert for å sløse med skattebetalernes penger. Feiringen vil inkludere fyrverkeri, gratiskonserter og folkefester over hele landet.

* I Rahat sør i landet vil en tredagers beduinfestival bli innledet som et symbol på sameksistens mellom jøder og palestinere.

* Blant prominente ledere som har meldt sin ankomst, er USAs president George W. Bush, Midtøsten-utsending Tony Blair, Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner, og Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov.

* 13. til 15. mai vil konferansen «Facing tomorrow» bli arrangert i Jerusalem for å drøfte fremtiden for verdenssamfunnet, jødene og Israel.(Kilde. DPA)

Langs veien i ingenmannsland ligger gravlunden. Bortgjemt og glemt ved siden av et søppelberg dumpet over ruiner fra Israels invasjon av Libanon i 1982.

– Israelske soldater kom og så etter gravlunden, minnes Mohammed al-Sarji, en filmskaper og miljøforkjemper bosatt i Saida.

– Men etter at de trakk seg tilbake i 1985, har den blir forsømt.

Krigen i 1948, året da staten Israel ble dannet, tvang over 700.000 palestinere på flukt. Den førte også til et heller dårlig forhold mellom arabere og jødiske minoriteter over hele Midtøsten.

På flukt

Hundretusenvis av jøder måtte flytte. Noen flyttet frivillig fra hovedsakelig muslimske land til den nye jødiske staten. Andre ble drevet på flukt av tvang, diskriminering eller vold. Men noen valgte likevel å bli værende der deres forfedre hadde bodd i århundrer og enda lengre.

Statistikk fra Israel viser at over 760.000 jøder fra Midtøsten har flyttet til Israel. Over 40 prosent av disse kom i årene 1948-1951.

I løpet av seks tiår med uro i Midtøsten, har de jødiske samfunnene i land som Bahrain, Egypt, Irak, Libanon, Syria og Jemen så å si forsvunnet helt. Men det finnes fortsatt små jødiske samfunn i land som Tunis og Marokko, og i ikke-arabiske land som Iran og Tyrkia.

Iranske jøder

I Iran, Israels fiende nummer én, bor det i dag opp mot 25.000 jøder. Før den islamske revolusjonen i 1979 telte det jødiske samfunnet i Iran minst 85.000 personer. Men da ayatolla Khomeini tok makten, flyktet mange iranske jøder til USA.

I dag utgjør de iranske jødene det største jødiske samfunnet i Midtøsten utenfor Israel.

Morris Mottamed, tidligere jødisk medlem av den iranske nasjonalforsamlingen, sier at uroen i landet etter revolusjonen i 1979, sammen med økonomiske nedgangstider, har bidratt til at ikke bare jøder, men også andre minoriteter har valgt å forlate Iran.

– Diskriminering var ikke årsaken til den jødiske strømmen ut av Iran, sier han og understreker at jøder i Iran hele tiden har hatt religionsfrihet og utdanningsfrihet, i tillegg til at de har kunnet reise hvor de vil.

Tallet på jøder i Iran har vært stabilt de siste fem årene.

– Jeg er sikker på at det også i framtiden vil være et sterkt jødisk samfunn i Iran, sier Mottamed.

Marokko

Marokko, som har et langt bedre forhold til Israel en de fleste andre arabiske stater, hadde over 400.000 jøder før 1948. I dag er det bare 4.000 igjen.

I gamle dager var marokkanske jøder underordnet muslimer, og diskriminering var utbredt. I alle marokkanske byer finnes det en mellah, en fattig bydel der jødene var i flertall.

En jødisk gravlund, et samfunnshus og en restaurant var blant målene da islamistiske selvmordsbombere sprengte seg selv i luften i Casablanca i 2003. Men slike angrep på jøder er sjeldne.

– Det finnes ikke noe antisemittisme i Marokko, sier Simon Levy (75).

Han er sjef for det jødiske museet i Casablanca. I et intervju med den belgiske avisen Le Soir sier han at det er en økende islamisering i Marokko, og at «muslimer liker å tro at de er bedre enn alle andre». Likevel har han aldri vurdert å flytte.

– Jeg bestemte meg for lenge siden for å bli værende. Jeg er marokkaner, slik mine forfedre også var, sier han.

Jødisk identitet

Konflikten i de palestinske områdene på 1930-tallet gjorde livet vanskelig for de egyptiske jødene. Det ble ikke bedre av dannelsen av Israel i 1948 eller da monarkiet ble avskaffet i Egypt i 1952. Tallet på jøder som flyttet fra Egypt akselererte da Israel angrep landet i 1956.

I 1922 bodde det nesten 80.000 jøder i Egypt. I dag bor det om lag 80 i Kairo og omtrent like mange i Alexandria. De fleste av disse er kvinner som er gift med muslimske eller kristne menn.

Magda Haroun Silvera forteller at hun ofte får problemer når hun for eksempel skal fornye passet sitt.

– I fødselsattesten står det at jeg ble født på et israelsk sykehus, så jeg blir alltid spurt om jeg virkelig er egyptisk. Folk har glemt hvor stort det jødiske samfunnet en gang var, sier hun.

Silvera forteller at hun har beholdt sin jødiske identitet selv om hennes første ektemann var muslim og hun nå er gift med en katolikk.

– Mine døtre er muslimer som sin far. Jeg har forsøkt å oppdra dem med et åpent sinn. I vårt hjem feirer vi ramadan og jul, i tillegg til jødiske høytider sammen med min mor. (©NTB)

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus