Willie Nelson fyller 75Hel Nelson

Han kalles Amerikas Stemme. Men han er også kjent som Den Rødhårede Fremmede. Sammen med Waylon Jennings er han anerkjent som den som skapte begrepet Outlaw Country. Han har vært en Highwayman sammen med Johnny Cash, Kris Kristofferson og Jennings, han har spilt i 22 filmer og i fjor fikk han en egen iskrem oppkalt etter seg.

Det siste er bare toppen av iskremfjellet i Willie Hugh Nelsons straks 75 år lange liv. Når Willie i morgen, onsdag 30. april, runder år, vil gratulantene stå i kø, en svært lang kø. Av de som helt sikkert kommer til å høre av seg, er et par tidligere amerikanske presidenter, Bill Clinton og Jimmy Carter. Sistnevnte inviterte Willie med seg til Oslo, som sin personlige gjest, da han fikk overrakt Nobels Fredspris i 2002. Willie spilte selvfølgelig «Georgia On My Mind» for peanøttfarmeren fra Plains, Georgia.

Omfattende biografi

Denne måneden kommer det en murstein av en ny biografi om Willie. Texas-journalisten Jo Nick Patoski har kalt boken sin «Willie Nelson: An Epic Life». Bokutgivelsen skjer i tandem med den firedoble CD-boksen «Willie Nelson: One Hell Of A Ride», inneholdende 100 sanger som dekker perioden 1954-2008.

Blir 75 i morgen (klikk på bildet for større versjon)

Patoski tar oss med tilbake til Forth Worth, Texas, der Willie ble født og til vesentlig mindre Abott, Texas, der han vokste opp. Han vil vektlegge at Willie er sønn av ekteparet Myrtle og Ira D. Nelson. Ira var mekaniker og innehaver av en biljardsalong. Men det var besteforeldrene som skaffet Willie et gitarkurs på postordre da han var seks år gammel. Søsteren Bobbie, som er to år eldre, fikk et tilsvarende kurs for piano. Bobbie har spilt med Willie siden og kommer til Norge som en del av Willies Family Band.

Da Willie gikk på videregående begynte han å jobbe som DJ på lokale radiostasjoner, en erfaring som kanskje var nyttig når han begynte å skrive sine egne sanger. Etter hvert utvidet han virksomheten sin til også å synge på lokale honky tonk-barer. I 1956 bestemte han seg for å satse på musikerkarriere for alvor, han flyttet til Vancouver, Washington og spilte inn sin første singel, «Lumberjack», skrevet av den blinde texaneren Leon Payne, som også har skrevet «Lost Higway», duetten med Kurt Nilsen, som du ikke kan unngå å høre på norsk radio om dagen.

Willie hadde giftet seg allerede i 1952, og han var far til en stadig ekspanderende familie. Willie fikk tre barn med sin første kone, i dag er han gift for fjerde gang og han har seks gjenlevende barn. Sønnen Billy døde i 1991.

Dårlig økonomi

Selv om den første singelen solgte brukbart, var det ikke nok til å etablere en karriere. Dårlig økonomi tvang ham til å selge sangene han skrev, legenden vil ha det til at han overdro rettighetene til «Family Bible» for skarve 50 dollar. Den sangen alene har siden innbrakt mange millioner dollar.

På tampen av 50-tallet flyttet Willie til Tennessee, der countrymusikkhovedstaden Nashville ligger. Innledningsvis lyktes han ikke å skaffe seg en platekontrakt, men Music City kunne by på andre muligheter for en kreativ kar med sans for gode melodier og økonomisk poesi. Etter at Texas-countrystjernen Ray Price gjorde en versjon av Willies sang «Night Life», løsnet det for Willie som låtskriver. «Night Life» skal for øvrig være tidenes mest innspilte countrysang, og ble også i sin tid tolket av Charles Manson, kultlederen som fortsatt sitter inne for drapene på skuespillerinnen Sharon Tate og vennene hennes på slutten av 60-tallet. (Det er mulig at Manson la noe annet enn Willie i setningene «...the night life ain't no good life, but its´s my life...»).

For å spe på inntektene fra sangene sine ble Willie med som bassist i Ray Prices band, Cherokee Cowboys. Men i rask rekkefølge traff følgende artister blink med Willies sanger; Billy Walker («Funny How Time Slips Away»), Faron Young («Hello Walls»), Roy Orbison («Pretty Paper») og, selvfølgelig aller mest kjent; Patsy Cline, som med sin tolkning av «Crazy» etset fast både sitt eget og Willies navn i populærmusikkhistorien for alltid.

Ville slutte som artist

Fremgangene på låtskriverfeltet førte også til at Willie fikk sin første store platekontrakt, med Liberty Records, i 1961. Men selv om Willie fortsatte å skrive fantastiske sanger, så var ikke countryradioene klare for stemmen hans. I 1965 byttet han selskap til RCA og ble også medlem av «Grand Ole Opry», radioshowet som fortsatt sendes fra Nashville hver helg. Han hadde noen mindre fremganger, men bestemte seg for å slutte som artist. Etter at huset hans brant ned ga han opp Nashville og flyttet til Austin, Texas.

Med sine umiskjennelige trekk (klikk på bildet for større versjon)

Da han dukket opp i universitetsbyen og delstatshovedstaden oppdaget han at byen var stinn av hippier, musikere og fans, som når de hadde fått i seg den rette miksen av Lone Star øl og mariuana, klappet like mye for Willies countrysanger, som for blues og psykedelisk rock. Willies popularitet steg måned for måned, etter hvert som han inkorporerte rock, jazz, western swing og folk i repertoiret til sitt stadig større ensemble. Flere av musikerne som ble med på denne tiden er fortsatt med, en av dem er munnspilleren Mickey Raphael.

Legenden om hvordan han ble med er typisk for alle historiene som omgir Willie. Raphael hadde blitt grepet av Willies musikk og auraen han utstråler, etter å ha vært med på en tilfeldig jam. Han begynte å følge etter Willie på spillinger i Texas og til slutt spurte Willie en av assistentene sine om hvor mye han fikk betalt. Assistenten svarte: «Vi betaler ham ikke noe». Da repliserte Willie: «OK. Hyr ham og doble lønna hans». Raphael selv sier at han aldri har blitt offisielt ansatt, men at han heller aldri har blitt bedt om å stikke av!

I 1973 og -74 laget Willie to kritikerroste plater for Atlantic Records (se ukas Blues Groove-spalte), den andre, «Phases And Stages», et konseptalbum inspirert av skilsmissen fra hans andre kone. En sang herfra, «Bloody Mary Morning», ble likevel en hit, uten at det påvirket albumsalget nevneverdig.

Willie hoppet over til Columbia Records, fikk full kreativ kontroll og laget albumet «Red Headed Stranger», så nedstrippet at selskapet først trodde det var en demo. Willie var sikker i sin sak, og fikk rett. Veldig rett. Med singelen «Blue Eyes Crying In The Rain» som lokomotiv tok salget av plata av. Deretter fulgte 1976-utgivelsen «Wanted! The Outlaws», sammen med Waylon Jennings, Jessi Colter (Waylons kone) og Tompall Glaser, og dermed var Willie med på countrymusikkens første platinaselger.

Ble størst til slutt

Han var, 20 år etter at han startet, countrymusikkens største stjerne, og han bestemte selv endelig både hva slags plater han laget og ikke minst hvilket image han skulle fremstå med.

Hår og skjegg grodde. Etter hvert ble det fletter og pannebånd og den gjennomhullede Martin-gitaren oppkalt etter hesten til westernhelten Roy Rogers, Trigger, som ble Willies distinkte look. Derfra har han sett fullstendig tidløs ut, han blir eldre uten å synes å eldes.

I 1978 laget han ytterligere to platinaselgende album, «Waylon And Willie», med kjempehiten «Mamas Don't Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys» og «Stardust», der Willie bare gjorde standardlåter til store strykerarrangementer. Det er her «Georgia On My Mind» stammer fra. Både selskap og rådgivere mente at «Stardust» kunne ødelegge karrieren hans, så forskjellig var den fra Willies patenterte outlaw-country. I stedet ble den en av Willies største fremganger (denne kommer i en de luxe-trettiårsjubileumsutgave 1.juli!).

Alt har ikke alltid gått på skinner for veteranen (klikk på bildet for større versjon)

I årene som har gått siden den gang, har Willie laget flere plater enn han selv har telling på. Han har spilt mellom hundre og to hundre konserter i året. Han har blitt slått konk av skattemyndighetene (til musikkbladet BEAT sa han følgende i den anledning, i 1990: «Sier du 16.7 millioner dollar fort nok, høres det ikke så mye ut!»). Han har startet Farm Aid med vennene Neil Young, Bob Dylan og John Mellencamp. Og han har stilt opp som aktivist på mange områder, fra legalisering av marihuana til satsing på biodiesel. I Texas er historiene om hans personlige raushet og omtanke mange nok til å fylle en egen katalog.

Jeg har intervjuet ham to ganger, først foran en konsert i Grieghallen i Bergen på midten av 90-tallet, senest for et par år siden på turnebussen, Honeysuckle Rose, bak verdens flotteste utearena, The Backyard, utenfor Austin, bare minutter fra Willies eget hjem. Willie åpner sesongen der, under massive eiketrær, hvert år. Med tre hundre personlige gjester backstage, som bys på Bar-B-Q og Willies egen bourbon whisky, «Whiskey River».

Begge intervjuene er minner for livet, Willie er sympatisk og morsom, artikulert og velinformert. Dagen etter intervjuet i Bergen møttes vi på Flesland flyplass. Willies store reisefølge ble boardet foran resten av passasjerene. Willie syntes det var pinlig og stilte seg bakerst i køen, sammen med oss andre sinker. Da ble det tid til ytterligere ti minutters prat om favorittbyen vår, Austin.

Les også:

Willie jubilerer

Cowboy-Kurt ser lyst på livet

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her