Skumle greier fra Portishead
Portishead: «Third» (Mercury/Island/Universal)Skumle greier fra Portishead
De forhaster seg ikke dette Bristol-bandet, som er tilbake med sin mørkeste plate etter elleve år i dvale.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Third»
Elleve år skulle det altså ta før Portishead endelig er klare med oppfølgeren til sin selvtitulerte 1997-utgivelse. Bristol-bandet, som var blant pionerene på den britiske trip hop-scenen sammen med bybarna i Massive Attack på 90-tallet, forsøker heldigvis ikke å repetere gamle bragder på «Third», og lykkes langt på vei iført en langt mørkere drakt med hardere kanter.
Det perfeksjonerte lydbildet som preget bandets to første plater, «Dummy» (1994) og «Portishead» (1997) er likevel intet fraværende element her. Men på «Third» opererer Portishead i en langt mer naken og kantete produksjon som preges av nøktern tromming, med Beth Gibbons' særpregete vokale og gjennomgående tilstedeværelse som den mest fremtredende drivkraft.
«Third» er på ingen måte et tappert forsøk på å gjeninnføre trip hopen på det musikalske musikkartet. Albumet føles derimot som en uvanlig skummel reise ned i dypet. Ja, det er nesten som man føler frysningene på ryggen med dette sivende fra høyttalerne. Noe som kommer spesielt tydelig frem i suggererende farlige «Machine Gun», som gir en indirekte følelse av å befinne seg midt i frontlinjen mellom bomber og granater i en ustabil krigssone. Også avslutningssporet «Threads» får hårene i nakken til å reise seg. Med litt fantasi kan med andre ord «Third» oppleves som skrekkfilm i en slags musikalsk oversettelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Selv om Portishead har distansert seg et godt stykke fra sitt opprinnelige uttrykk, er det likevel liten tvil om hvem som står bak de beksvarte musikalske stemningene som favner og tidvis trollbinder lytteren her.
Sånn sett er resultatet også hakket mindre tilgjengelig enn 90-tallsutgaven av bandet. Det er ingen av bidragene på «Third» som vil gjøre noe særlig av seg på hitlistene i månedene fremover. Til det er Portishead anno 2008 alt for innadvendte i både stil og innhold. Dette bør likevel ikke hindre gamle fans fra å igjen låne øre til trekløverets siste nyvinning.
For «Third» gir, i likhet med deres to første utgivelser, stemninger som tidvis er i stand til å skjære dypt inn i sjelen. Resultatet er likevel smellvakkert, men på en litt vond måte, om du skjønner hvor jeg vil?
Og selv om elementer fra de to første platene også kan spores her, er «Third» like fullt en selvstendig utgivelse som står stødig på egne ben. Platen er heller ingen gjenskapelse av Beth Gibbons & Rustin' Man's nydelige «Out Of Season» fra 2002. Den var til sammenligning nesten koselig, og totalt fri for dysterheten som regjerer her.
Artikkelen fortsetter under annonsenSom de selv sier det i ett av platas sterkeste innslag; «We Carry On». Og det er igjen bare å gi etter, for Portishead har også i sitt tredje forsøk levert et bunnsolid produkt. Og en fullblods oppfølger til to av 90-tallets aller mest delikate og originale plateutgivelser.
