Whitesnake: «Good To Be Bad» (SPV/Indie Distribution)

Overbevisende comeback

En av tungrockens mest legendariske stemmer vender tilbake. David Coverdale beviser at han og Whitesnake fortsatt har noe å fare med.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Deep Purple sa takk for seg i 1976 gikk David Coverdale solo. Året etter, og to soloalbum senere, dannet han Whitesnake. Gutta spilte bluesbasert tungrock med utstrakt bruk av slide og hammond. Det svingte til tider voldsomt og Coverdale hadde den perfekte stemmen til å bære det hele.

På 80-tallet ville David erobre statene og mer polerte, rendyrkede hardrockalbum så dagens lys. Denne retningen nådde sitt zenith med «1987» som i ettertid står som en av de sterkeste utgivelsene innen sin genre fra nevnte tiår. Platen solgte også flere millioner. Coverdale fikk kritikk for å etterape Led Zeppelin, og i 1993 tok han konsekvensen av dette og innledet et samarbeid med Jimmy Page.

Ifølge David Coverdale selv er «Bad To Be Good» det første regulære Whitsnake-albumet med nytt materiale siden «Slip Of The Tongue» fra 1989. Det er derfor spennende å høre hvor bandet har lagt seg rent stilmessig.

Noe overraskende er det sterkeste referansepunktet her «Coverdale/Page» fra 1993. Hovedgitarist og medkomponist Doug Aldritch har åpenbart satt seg i Page-modus i forbindelse med arbeidet med denne platen. Både låter og gitararbeid vitner om dette, uten at det på noen måte kan kalles kopiering. Når dette er sagt finnes det også tydelige spor etter Moody/Marsden perioden og den melodiøse epoken på 80-tallet.

Hva så med låtene? Jo da, overraskende sterkt og vitalt faktisk. Kvaliteten er jevnt høy og det er god variasjon. Alt fra heftige rockere, via seige groovebaserte låter til Coverdale-patenterte ballader. Mannen synger fortsatt som en gud og har lagt seg i et leie som kler ham godt. Det vil si at det er mindre skriking og mer pondus og følelse. Klokt.

Det føles urettferdig å plukke ut favoritter, men per dags dato sitter «Can You Hear The Wind Blow», «Call On Me», «All I Want All I Need», «All For Love» og «`Till The End Of Time» best. De fleste av kuttene har vokst betraktelig etter flere runder og platen fremstår som helstøpt. Lyden er også svært smakfull og særlig gitarsoundet er gromt.

«Good To Be Bad» leverer langt mer enn jeg hadde turt å forvente. David Coverdale holder seg imponerende godt og musikerne han har samlet sammen er som vanlig i toppklasse. Det er bare å stille opp på Sentrum Scene 12.juni for en leksjon i bluesbasert tungrock.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy