Lyttelua 49,3 (Apropos angst)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua feirer 49,3 uten sine faste følgesvenner, men gode musikktips får du likevel.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua henger over stigen. Han fester den siste tegnestiften oppe til høyre på plakaten. Lua blir stående på stigen å betrakte bilde av mannen som betyr mer for Lua enn noen annen. Jeg kan høre at han prater med seg selv samtidig som han slenger ut en fin liten latter som triller av gårde uten å se seg tilbake.

Jeg kremter lavt for ikke å skremme den lille luetassen. Han snur seg og stirrer. Fra å være en søt liten Lue som i skjul prater med helten sin, forvandles han til Tøffelua.

- Hva faen erre ru vil, ditt hjerneløse krek. Jeg kan se at rødmen sprer seg som ild i garnet.

- Jeg studere din feminine side. Du var så søt da du strøk støv av plakaten.

- Hopp i havet, din skrotnisse.

- Jeg kom for å gratulere, selvfølgelig.

- Gratulere?

- Ja, gratulere med Lyttelua nummer 50.

- Hva faen prater du om! Lyttelua 50 er den 25 mai. Følger du ikke med, eller? Lua ser på meg med et blikk så olmt at jeg nesten mister pusten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- 25 mai?

- Herregud, må du ha det inn med teskje? 50-årsdagen til Paul Weller. Lua rister så hardt på hodet at han nesten mister lua.

- Nå har det seg sånn at forrige ukes Lyttelua var nummer 49 i rekken, og da er det vel....

- Hopp i havet. Ja, og du. Jeg vil at Plura skal være med i radioprogrammet fremover. Hver jævla sending. Skjønner du?

Det smeller i døra. Jeg kan høre at den uforskammede lille tassen skjeller ut gamle fru Berg før ytterdøren i første etage slår igjen som et piskeslag uten adresse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kenneth Jönsson: Promobabe i VME


Hellacopters - Head Off
Første gang jeg hørte denne avskjedsskiva til svenske Hellacopters på nettet trodde jeg, på lik linje med de aller fleste musikkanmelderne i Norge, at dette var tolv nye låter fra Nicke Andersson, og at han dermed hadde skrevet bortimot sitt beste album noensinne som bandets svanesang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå viser det seg jo selvsagt at skiva består av tolv ganske obskure coverlåter, men det gjør jo ikke plata noe mindre tøff for det. Nicke og co har valgt å hedre noen av de mindre kjente svenske bandene som har vært til inspirasjon for Hellacopters opp gjennom årene, som f.eks, The Demons, The Peepshows, The Robots og The Majarahas, samt noen litt mer kjente amerikanske inspirasjonskilder som Dead Moon, New Bomb Turks og The BellRays. Låtmaterialet er av ypperste klasse, og uansett om det ikke er originalmateriale er låtene uansett dynket i Hellacopters' umiskjennelige Grande Rock. Uten tvil vårens tøffeste rockeplate, og den perfekte kompanjong til solbriller sent på kvelden og store mengder øl.

Sailorine - Girl In Sailorsuit
Litt egenpromotering må til. Den siste artisten jeg har signet til Voices Of Wonder sin countryavdeling er det store talentet Sailorine, eller Ingunn Ringvold som hun egentlig heter, fra Larvik. Platen ble ferdig mastret sist uke og skal slippes i september. Albumet består av et knippe låter spilt inn i Oslo sammen med Ila Auto og tre låter spilt inn i Los Angeles med Mark Olson og hans band. Resultatet har blitt en vanvittig vakker plate som bør gå rett hjem til fans av Gillian Welch, Alison Krauss, Emmylou Harris og Dixie Chicks. De som liker dette kan glede seg stort til september, og i mellomtiden har man mulighet til å se Ingunn som en del av Mark Olsons band på Norwegian Wood søndag 15 juni, og som Sailorine på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg i juli.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

James Taylor - Mud Slide Slim And The Blue Horizon

James Taylor konserten i Oslo Konserthus sist mandag var en noe blandet fornøyelse; det vekslet fra det smått geniale til det noe pinlige med utallige unyttige anekdoter som aldri tok slutt og et ganske meningsløst lysbildeshow. Men som sagt, noen høydepunkt klarte heldigvis å smyge seg inn innimellom standup-komikken og familiebildene. Min favorittsang av James Taylor, «You Can Close Your Eyes» (også gjort i en uforglemmelig versjon av Linda Ronstadt) fra 1971 skiva Mud Slide Slim And The Blue Horizon, ble konsertens aller siste låt og da var mye av kvelden reddet for undertegnede.

Det var også med stor beundring man kunne konstatere at mannen synger like bra i 2008 som han gjorde i 1971... Uansett så er denne skiva en av hans aller beste, selv om den nok kommer noe i skyggen av Sweet Baby James som kom ut året i forveien. I tillegg til «You Can Close Your Eyes» inneholder skiva også hans versjon av Carole King's «You've Got A Friend» (et annet høydepunkt fra konserten) og «Hey Mister, That's Me Up On The Jukebox» (som også er å finne i en nydelig Linda Ronstadt innspilling).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Elvis Presley - Aloha From Hawaii (deluxe edition)
Det hender Lua gjør mer enn å bare lytte, og fredag kveld var det duket for gjensyn med en av tidenes aller beste konsertfilmer - Elvis sin konsert fra Hawaii 14 januar 1973. Vi får se Kongen i en av hans siste klassiske konserter før det begynner å gå raskt i nedoverbakke, og de gåsehudfremkallende øyeblikkene er mange. «You Gave Me A Mountain», «Suspicious Minds» og «An American Trilogy» er vel de fremste bevisene på at det bare var, og alltid vil være, én Konge. Minst like fett er det å se det klassiske T.C.B. bandet med James Burton, Ronnie Tutt, Jerry Scheff og Glen D. Hardin i full utfoldelse. Pensum, rett og slett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stein Henrik Olaussen: Musikkanmelder, ABC Nyheter


The Mae Shi - HLLLYH

Forestill deg at The Rapture og Architecture In Helsinki lagde en plate sammen, og fikk The Blood Brothers til å stå for arrangementene. Da ville du kanskje fått noe som kan minne om The Mae Shis «HLLLYH». Vilter elektropunk som spiller på livsglede og dødsangst om hverandre. Det låter spastisk, spontant og friskt, og albumet har en energi som til tider er overveldende. Introen på åpningslåta «Lamb And Lion» minner om begynnelsen på «Baba O'Reilly», men fortsettelsen minner mer om det som må ha foregått i hodet på Jimmy i «Quadrophenia» under speed-trippene hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«HLLLYH» er kanskje en partyplate. Nei, «HLLLYH» er definitivt en partyplate. Men det later til å ligge noe annet enn bare ungdommelig livsglede i bakgrunnen når de med sine skingrende stemmer hyler «He said burn 'em up, salt the earth, do it fast, make it hurt / Forget about salvation / they've got a new destination» , «forecast death and destruction / forecast bodies line the streets» og "don't be troubled it'll be over / when you die». Angsten ligger i lufta, med andre ord, men The Mae Shi klarer å pakke den inn i musikk som får deg til å glemme den. Nok en god grunn til å dra på Øya i år, med andre ord.

Tilly And The Wall - Wild Like Children

Apropos angst: Jeg plukket opp Tilly And The Walls debutalbum for en liten stund siden. «Wild Like Children» oser av en litt annen form for angst enn det «HLLLYH» gjør, men en minst like utbredt en: Fylleangst. «40 ounces is never enough / we wanna pass out in your yard» synger de i «Nights of the Living Dead», og hele albumet er i stor grad både en vemodig hyllest til og en bitter elegi for alt man går igjennom når man er ung, fri og livstørst. Bandet har sterke koblinger til Bright Eyes/Conor Oberst, og jeg skal ikke påstå at det ikke høres. Men det er jo en god ting, spør du meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Naiv indiepop er så å si et etablert begrep i musikkjournalistikken, og et bedre eksempel enn Tilly And The Wall skal man vel lete lenge etter. Små, søte og vemodige melodier fyller hele plata, og den gjør seg både på nachspiel og på late soldager. Rett og slett en knallkoselig, om en litt trist og mørk, samling musikk. Og nevnte jeg at de ofte bruker en stepper (tap dancer, altså) i stedet for trommis? Sprekt.

Rancid - ...And Out Come The Wolves

Bergensværet har vist seg fra sin beste side den siste uka, og sola har strålt om kapp med studentene i parkene. Og det sikreste vårtegnet jeg veit om er at «...And Out Come The Wolves» plukkes fram fra hylla. Ja vel, Rancid er kanskje sortert under «Punk» i mange platebutikker og -samlinger, men sjelden har jeg hørt så god feelgood-stemning som denne plata byr på. I 1995 plukket Rancid inspirasjon fra The Clash og The Specials og lagde denne perlen av en ska/pop/punk-klassiker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verken tekstene eller musikken er spesielt oppsiktsvekkende, men«...And Out Come The Wolves» har en helt uovertruffen sjarm og ekthet. Man blir rett og slett glad i de små historiene om unge menn på kant med loven («Time Bomb»), smådeppa damer («Ruby Soho»), henging på hjørnet («Olympia, WA.») og stedet man kommer fra, enten man vil eller ei («Journey to the End of East Bay»). Nå som Joe Strummer er død og Pete Doherty er, eh, Pete Doherty er det like greit å gå litt bakover i tid når man vil ha litt skranglete ska/punk-pop, og dette er prima vare. «...And Out Come The Wolves» var fast inventar i stereoen den sommeren jeg nettopp hadde fått lappen, og fortsatt gir denne plata meg følelsen av sommer, frihet og endeløse muligheter. Dette er en obligatorisk plate i enhver god platesamling.