Willie jubilerer

Willie jubilerer
Willie jubilerer

I ukas Blues Groove hyller Øyvind Pharo den norgesaktuelle 75-årsjubilanten Willie Nelson.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har ikke gått upåaktet hen i Norge at Willie Nelson fyller 75 år onsdag 30. april. Det faller sammen med at han kommer til landet og gjør fire konserter her. Samtidig er den gedigne firedoble CD-boksen «One Hell Of A Ride» (Columbia/Legacy) ute på markedet.

Denne boksen gir et tverrsnitt fra hele platekarrieren til Willie Nelson, fra den spede begynnelse på de lokale Texas-labelene Sarg og D på slutten av 1950-tallet og opp til i dag via gjennombruddet på midten av 70-tallet. Komplett er den selvfølgelig ikke, for Nelsons samlede plateproduksjon er gigantisk, her måtte det bokstavelig talt bli en hel Amerika-koffert. For han er den komplette americana-artist. Han er mer enn en «countrymusiker». Akkurat som Jimmie Rodgers, «The Father of Country Music», er han i tillegg en del av jazz- og blues, og han er blant de som har tydeliggjort countrymusikkens nære slektskaptil soul.

Willie Nelson tilhører den store amerikanske låtskriver- og bandledertradisjonen. Han mottok avgjørende impulser fra western swing og honky tonk i hjemstaten Texas da han begynte som musiker allerede på 1940-tallet. Western Swing var Texas- og Oklahoma-cowboyenes måte å spille hardtsvingende Kansas City-jazz og blues boogie woogie. Western Swing filtrerte både folkemusikk, blues og sofistikerte standardlåter. Willie Nelsons jazzete og slentrende vokalfrasering har både countrybluesmannens rytmiske frihet og den elegante timingen til en Frank Sinatra.

Tekstene er fulle av one-linere, levd liv og gjenkjennelige overhørte replikker fra de ulike stadier i kjærlighetsforhold. Mens han selv strevde for å slå igjennom som sanger i Nashville, fikk han kontrakt som låtskriver med rettighetsforlaget Pamper Music som solgte sangene til andre artister. I 1961/62 forbandt ikke det store publikum sanger som «Night Life», «Hello Walls», «Crazy» og «Funny How Time Slips Away» med Willie Nelsons navn, men med Ray Price, Faron Young, Patsy Cline og Billy Walker som alle gjorde dem til superhits i både country- og popverden, og til standardlåter som ble innspilt av stadig nye artister.

Låtskriver i Nashville
Den gryende soulmusikken på 60-tallet skapte sine egne lover for hvordan ballader skulle fremføres, og i hvert fall innenfor den mer jordnære sørstatssoulen (til forskjell fra Tamla Motown-stilen) innspilt av Stax og andre selskaper i Memphis, Tennessee og Muscle Shoals, Alabama, ble mange av de tryglende, bekjennende, angrende og sentimentale tårepersene fra «den hvite manns blues» på jukebokser og countryradio forvandlet til soulmusikk, gjerne tilført gospelfeeling, og med orgelbrus istedenfor steelgitar. Solomon Burke, William Bell, Arthur Alexander og Otis Redding (hans gjennombruddslåt «These Armes Of Mine» er skrevet som en countrysang) staket ut veien.

Countrystjernen runder snart 75Countrystjernen runder snart 75

«Funny How Time Slips Away» ble løftet inn i denne genren av den tidligere gospelsangeren Joe Hinton (f. 1929) som blant annet hadde sunget i The Spirit Of Memphis Quartet. Hans såre tenorstemme hadde bidratt vesentlig til to eksepsjonelle plateinnspillinger med denne kvartetten på det ledende gospelselskapet Peacock. Sjefen for selskapet, den legendariske Don Robey, overtalte Hinton å gjøre som så mange andre gospelartister før ham, å skifte til verdslig rhythm & blues-musikk, hvor pengene var.

Hinton skiftet til Peacocks underselskap Back Beat og presterte noen mindre R&B-hits, før hans innspilling av «Funny How Time Slips Away» ble et av de store eksemplene på at en countrylåt ble en soulstandard. I så stor grad er Joe Hinton knyttet til denne innspillingen at han også tilhører kategorien one hit wonder. Innspillingen ble en amerikansk topp 20-hit på poplistene i 1964, og Hinton var aldri i nærheten av en slik suksess verken før eller siden, men han han fortsatte å spille inn for Backbeat helt til han døde bare fire år senere, i 1968.

Saloon-soul
Hinton hadde ikke dybden, dramatikken og den emosjonelle intensiteten til giganter innenfor sørstatssoul som James Carr eller O.V. Wright, men hans versjon av «Funny How Time Slips Away» er et hederlig stykke saloon-soul med cowboyhatten på. Han beholder det litt tørre og ironisk distanserte i Willie Nelsons egen honky tonk-stil, men skjøvet frem av en blåserrekke og en heftig bluesgitarist i kompet sprenger Hinton skalaen med en avsluttende falsettone som følger låten til siste rille på den gamle 45-platen. Liner notes-skribenten på en Rhino-utgivelse ser for seg at hvis man hadde opplevd Hinton live på en nattklubb ville denne falsetten smeltet isbitene i champagnekjøleren.

«Well, hello there, my, it's been a long time!
How am I doing? Well, I guess I am doing just fine.
It's been so long now but it seems now,
It was only yesterday.
Gee ain't it funny how time slips away.
How's your new love, I hope that he's doin' fine
I heard you told him that you'd love him till the end of time
Now that's the same thing that you told me,
Seems like just the other day
Gee ain't it funny how time slips on right away».

Nattliv med B.B. King
En annen svart artist som innlemmet Willie Nelson i sitt repertoar på 1960-tallet, var B.B. King. I likhet med Willie Nelson skulle det ta ham cirka 20 år å få sitt crossovergjennombrudd til popmarkedet. B.B. var riktig nok en gjenganger på salgslistene til det svarte R&B-markedet gjennom 1950- og 60-tallet, men han siktet mot populariteten til en Sam Cooke eller Ray Charles. Det gjennombruddet fikk han med «The Thrill Is Gone» i 1969.

Hans to livealbum fra midten av 60-tallet; «Live At The Regal» (1964) og «Blues Is King» (1966) som ble tatt opp foran et afroamerikansk nattklubbpublikum, er historiske. De viser en artist på terskelen til det store gjennombruddet, hans gitarspill, emosjonelle sang og bearbeiding av publikum er uten sidestykke. På «Blues Is King» er Willie Nelsons «Night Life» et høydepunkt av bluesdynamisk dramatikk på en måte som gjør denne låten til et monument i moderne blues på linje med «Got My Mojo Working» og «Sweet Sixteen». Da en bluesmester fra den yngre garde, Luther Allison, ga ut en supersession av et funky soloalbum på Tamla Motown i 1976, var tittelsporet en tributt både til B.B. King og til Willie Nelson. Albumet het «Nightlife».

Men dette risset av Willie Nelsons betydning for blues og soul er ikke komplett før enda en innspilling av «Funny How Time Slips Away» blir nevnt. I 1973 toppet soulforføreren Al Green karrieren med albumet «Call Me», i mange sammenhenger nevnt som kandidat til tittelen tidenes soulalbum. I tillegg til at Green fikk ut tre topp ti pophits fra denne utgivelsen, gjorde han også to bemerkelsesverdige versjoner av countryklassikere. Den første var Hank Williams' «I'm So Lonesome I Could Cry», den andre var altså en nyinnspilling av «Funny How Time Slips Away», som på ingen måte planket den forrige soulversjonen som Joe Hinton gjorde. Han finner opp Willie Nelson på nytt, senker tempoet og trekker hver eneste stavelse av ordene i teksten i en eneste lang og buktende melismatisk gospelbølge, ridende på Al Jacksons tikkende trommetakt.

Shotgun Willie
Og det er akkurat i dette året, 1973, at vendepunktet i Willie Nelsons karriere inntraff. Huset hans i Nashville brant ned i 1970, og han flyttet likeså godt tilbake til Texas. Nashville slapp ham aldri til som utøvende musiker, og den uavhengige musikalske innstillingen hans provoserte de som var samlebåndproduksjonen av The Nashville Sound. Han var for mye av en opprører, for mye rock'n'roll, blues og soul for countryetablissementet. Nashville kunne ikke slippe til en tekst som «Shotgun Willei sits around in his underwear / Bitin' a bullet, pullin' out all of his hair / Shotgun Willie has got all of his family there».

Så kom «Shotgun Willie», det første av to epokegjørende album på Atlantic Records, innspilt i New York City med hans eget band og med hjelp fra blant annet Doug Sahm, Augie Meyers og Memphis Horns, og strykerpålegg arrangert av ingen ringere enn Donnie Hathaway. Året etter kom konseptalbumet «Phases And Stages», innspilt i Muscle Shoals, Alabama, med de hvite soulmusikerne David Hood, Barry Beckett og Roger Hawkins i kompet.

Er også aktuell i disse dager i duett sammen med Kurt NilsenEr også aktuell i disse dager i duett sammen med Kurt Nilsen

Mannen som fikk ham i studio var Atlantics rhytm & blues-guru Jerry Wexler, som på 50-tallet hadde bygget opp plateselskapet med artister som Ray Charles, Big Joe Turner og Ruth Brown. I 1972 ble han sjef for Atlantics nyopprettede countrydivisjon i Nashville, og mannen han ville ha var Willie Nelson. «Willie Nelson og jeg digget samme slags musikk», har Wexler sagt mange ganger om dette samarbeidet. «Vi elsket melodiøs jazz og western swing».

På «Shotgun Willie» gjorde Nelson «Stay All Night (Stay A Little Longer)», en låt av «The King of Western Swing», Bob Wills, og den ble en topp 40 countryhit for Willie. For Jerry Wexler handler Willie Nelson om soul. Wexler hørte anstrøket av spansk-meksikansk grensemusikk i Willie Nelsons sang. Den løse sangen og rock'n'roll-attityden på disse to platene fikk en miks av vekkelsesmøte og gospel, og Willie Nelson har ikke lagt skjul på at han var blitt inspirert av Leon Russell-samarbeidet med Joe Cocker i «Mad Dogs And Englishmen» som kom ut like før Atlantic-innspillingene hans. To Leon Russell-sanger (blant annet «A Song For You») pryder for øvrig «Shotgun Willie», og en fellesnevner for Russell og Nelson i denne gospel/soul/country/blues-fusjonen er selvfølgelig de omreisende teltmøtene til Ray Charles med The Raelets som nådde kulminasjonspunktet med låter som «What'd I Say», «You Are My Sunshine» og «Drown In My Own Tears».

En syntese av langhåret hippiesoul, av redneck rock, honky tonk country, Django Reinhardt-jazz og Grateful Dead utgjorde formelen i den enorme appellen Willie Nelson skapte omtrent over natten i Austin, Texas. I 1972 arrangerte han den første av sin årlige Willie Nelson Fourth of July Picnic. Outlaw-bølgen og den såkalte progressive countryen ble skapt med kosmiske cowboyer og singer/songwritere som Michael Murphy, Steve Fromholz, Jerry Jeff Walker og B.W. Stevenson og andre i kjølvannet av Willie Nelson.

De to Atlantic-albumene ble ikke kommersielle suksesser. Atlantics countrydivisjon ble lagt ned og Willie Nelson gikk til Columbia med sin neste plate, et nytt konseptalbum, «The Red Headed Stranger» (1975). Resten er historie. Nelson reddet countrymusikken fra seg selv og fant seg selv som musiker med støtte fra en jødisk soul-produsent fra New York. Musikalsk tilhører Atlantic-platene for Willie Nelsons aller beste utgivelser. Livesettene hans i dag innledes med «Whiskey River», som er fra «Shotgun Willie» (og opprinnelig gjort av Johnny Bush). Konseptalbumformelen ble utprøvd med «Phases And Stages».

Det er all grunn til å supplere «One Hell of A Ride»-boksen med den triple CD-boksen «The Complete Atlantic Sessions» på Atlantci/Rhino som kom ut i 2006 med bonusspor fra begge studioalbumene, pluss et tidligere ikke utgitt livealbum fra 1974 med masse country- og western swing-standarder, inkludert en sang fra hans store honky tonk-inspirator Floyd Tillman. Men altå, «Funny How Time Slips Away». Willie blir 75!

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy