Dusinvare
The Kooks: «Konk» (Virgin/EMI)Dusinvare
Den populære Brighton-kvartetten The Kooks har intet nytt å melde på sitt andre album.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Konk»
I fotsporene til en bråte med erketypiske britpopband, som det går minst 40 av på dusinet, befinner The Kooks seg for tiden på toppen av de britiske salgslistene med sitt andre album «Konk».
Populære eller ei: Dette albumet fortjener på ingen måte den formidable oppmerksomheten som det nå synes å få.
The Kooks både ser ut som og låter som «alle» andre band med en fot eller begge plassert i den tradisjonelle britpoptradisjonen. Det er ikke så mye som et lite fnugg i uttrykket deres som gjør at de skiller seg fra andre band innenfor samme sjanger som det er naturlig å sammenligne dem med. For eksempel gjør de dagsaktuelle rivalene i Young Knives en langt bedre figur på deres fremdeles relativt ferske debut «Superabundance». Derfor er det komplett uforståelig hvordan The Kooks med dette albumet ser ut til å få fotfeste helt i det øverste sjiktet på det britiske salgsbarometeret hva platesalg angår akkurat nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNår det er sagt, skal det ikke dveles med at det var ett eller annet med The Kooks da de først dukket opp for noen få år tilbake. Potensialet sto også ut i full blomst på albumdebuten «Inside In/Inside Out» da det ble gitt ut opp for nær to år siden.
Men på oppfølgeren synes det som om The Kooks har tenkt mer på å smi mens jernet fremdeles er varmt fremfor å kvalitetssikre musikken sin. Låtene fremstår ved første lytt som helt greie, dog ganske ordinære, men like fullt lett tilgjengelige. Det vi si av den sorten som deres hjemlige publikum, som nylig har kåret uvesentligheter som Coldplay og Keane blant nasjonens viktigste band gjennom tidene (jamfør leserkåringen i siste nummer av musikkbladet Q), altså aldri synes å gå lei.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet hele åpner i og for seg relativt greit med «See The Sun», før singelhiten «Always Where I Need To Be» tar over spakene, også den helt grei. Men derfra og ut skjer det fint lite med The Kooks' oppbrukte og forutsigbare musikalske uttrykk. Det hjelper heller ikke voldsomt med det akustiske lydbildet som preger deler av produksjonen her. Og selv om dette aldri kan karakteriseres som direkte dårlig, føles det hele dørgende kjedelig og søvndryssende allerede etter et par-tre låter ut i platen. Og det tar seg ikke opp igjen underveis. Gatemusikantene på Karl Johan synes å ha mer på hjertet på en grå tirsdagsettermiddag enn denne liksom-kredible britiske kvartetten på dette albumet.
Artikkelen fortsetter under annonsenLivet er for kort til å kaste bort på uvesentlig og likegyldig musikk. Følg heller oppfordringen om å låne øre til langt mer elegante Elbow, som også er ute med ny langspiller i disse dager. Der får du i det minste en dose originalitet, krydret med forførende melodilinjer på en plate som hadde fortjent ti ganger så mye oppmerksomhet som det The Kooks opplever med «Konk».
