The Kooks: «Konk» (Virgin/EMI)

Dusinvare

Dusinvare
Dusinvare

Den populære Brighton-kvartetten The Kooks har intet nytt å melde på sitt andre album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Konk»«Konk»

I fotsporene til en bråte med erketypiske britpopband, som det går minst 40 av på dusinet, befinner The Kooks seg for tiden på toppen av de britiske salgslistene med sitt andre album «Konk».

Populære eller ei: Dette albumet fortjener på ingen måte den formidable oppmerksomheten som det nå synes å få.

The Kooks både ser ut som og låter som «alle» andre band med en fot eller begge plassert i den tradisjonelle britpoptradisjonen. Det er ikke så mye som et lite fnugg i uttrykket deres som gjør at de skiller seg fra andre band innenfor samme sjanger som det er naturlig å sammenligne dem med. For eksempel gjør de dagsaktuelle rivalene i Young Knives en langt bedre figur på deres fremdeles relativt ferske debut «Superabundance». Derfor er det komplett uforståelig hvordan The Kooks med dette albumet ser ut til å få fotfeste helt i det øverste sjiktet på det britiske salgsbarometeret hva platesalg angår akkurat nå.

Når det er sagt, skal det ikke dveles med at det var ett eller annet med The Kooks da de først dukket opp for noen få år tilbake. Potensialet sto også ut i full blomst på albumdebuten «Inside In/Inside Out» da det ble gitt ut opp for nær to år siden.

Men på oppfølgeren synes det som om The Kooks har tenkt mer på å smi mens jernet fremdeles er varmt fremfor å kvalitetssikre musikken sin. Låtene fremstår ved første lytt som helt greie, dog ganske ordinære, men like fullt lett tilgjengelige. Det vi si av den sorten som deres hjemlige publikum, som nylig har kåret uvesentligheter som Coldplay og Keane blant nasjonens viktigste band gjennom tidene (jamfør leserkåringen i siste nummer av musikkbladet Q), altså aldri synes å gå lei.

Det hele åpner i og for seg relativt greit med «See The Sun», før singelhiten «Always Where I Need To Be» tar over spakene, også den helt grei. Men derfra og ut skjer det fint lite med The Kooks' oppbrukte og forutsigbare musikalske uttrykk. Det hjelper heller ikke voldsomt med det akustiske lydbildet som preger deler av produksjonen her. Og selv om dette aldri kan karakteriseres som direkte dårlig, føles det hele dørgende kjedelig og søvndryssende allerede etter et par-tre låter ut i platen. Og det tar seg ikke opp igjen underveis. Gatemusikantene på Karl Johan synes å ha mer på hjertet på en grå tirsdagsettermiddag enn denne liksom-kredible britiske kvartetten på dette albumet.

Livet er for kort til å kaste bort på uvesentlig og likegyldig musikk. Følg heller oppfordringen om å låne øre til langt mer elegante Elbow, som også er ute med ny langspiller i disse dager. Der får du i det minste en dose originalitet, krydret med forførende melodilinjer på en plate som hadde fortjent ti ganger så mye oppmerksomhet som det The Kooks opplever med «Konk».

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus