Stig Elvis Furset: «Den raude veggen» (Cappelen Damm 2008, 223 sider)Brann i rosenes leir

Foto: Cappelen Damm
Foto: Cappelen Damm
Artikkelen fortsetter under annonsen

Må vekk fra Bergen, vekk fra Bergen med det samme.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror jeg har lest Stig Elvis Fursets nye roman «Den raude veggen» på riktig måte: Liggende litt søndagssjaber i sofaen med FotballXtra i øyekroken og en kald flaske hvilende på dongerilåret. Ja, også har jeg selvfølgelig lest den i Bergen. For denne boka handler om Brann. Om Bergens stolhet.

Mens jeg leste, lurte jeg hele tiden på om denne boka egentlig var ment for meg. Eller, la oss kanskje ikke blande meg personlig inn i dette. Jeg lurte hele tiden på om denne romanen først og fremst er skrevet for fotballfantaster. Kanskje er dette en bok bare for Brann-supportere? Eller har den noe å tilby andre også, utover segmentet «menn 20-50 år som liker biff, rock, fotball og øl»?

Nå som jeg har lest boka ferdig, er jeg sannelig ikke sikker. Men la meg komme tilbake til det. Først litt fakta.

Følger gullsesongen

«Den raude veggen» er bok nummer to i en planlagt trilogi om fotballaget Brann, eller rettere sagt om det å elske fotballaget Brann. Vi følger eksil-strilen Jeremias – som er bosatt på Rygge, passende nok i etasjen over den lokale brannstasjonen – gjennom Branns gullsesong 2007. Vi får presentert Jeremias’ høyst subjektive kampreferater fra alle matchene, men boka gir også innblikk i utenomsportslige aktiviteter som damejakt, utdrikningslag på danskebåten og kåseriaktige digresjoner der «makta» får tildelt en og annen spyttklyse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men først og fremst handler denne boka om glødende engasjement og brennende hat. For Jeremias hater nesten alt som ikke har med Brann å gjøre. Han hater alle Branns motstandere, han hater Norges Fotballforbund, hele dommerstanden og de fleste byene han kommer til som bortelagssupporter. I tillegg hater han «småsaker» som hjembygda, Herborg Kråkevik og Kjell Magne Bondevik.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den raude veggen» er med andre ord en både hatefull og svært lidenskapelig bok. Furset skriver røft og hensynsløst, noe som gir boka et fritt og ukonvensjonelt preg. Den bryr seg ikke om sjangerregler, erkenorsk beskjedenhet, besteborgerlig moral eller norsk samtidslitteraturs uskrevne regler. Her kommer både Diego Maradona og Elvis Presley på besøk, fotballpresident Sondre Kåfjord blir skildret som en skruppelløs gangster og i et av bokas store øyeblikk mister Jeremias besinnelsen og gir en tolv år gammel Vålerenga-supporter en blodig omgang juling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I disse partiene klarer Stig Elvis Furset å balansere råskap, fantasi og humor på en glimrende måte.

Kunsten å hate

Men det å hate er en krevende kunst. Hat kan komme ut som noe konstruktivt, inspirerende og underholdende, men da er finesse påkrevd. Dessverre brenner Furset til tider sine egne resonnementer og raseriutbrudd litt for hardt, slik at de bare ender opp som forutsigbare mannsjåvinistiske og forfyllede utbrudd som bare er ment å provosere for provokasjonens skyld. «Liker du ikke rock 'n’ roll, fotball, øl og kjøtt så er du ikke mann!», liksom. Et eksempel på en passasje der det blir for mye, er kapittelet der Jeremias fyrer seg opp over en dommeravgjørelse:

… eg har mest lyst til å ta kollektivt kvelartak på heile den norske dommarstanden generelt og Tommy Skjerven spesielt og eg får lyst til å dra tilbake i tid og drepe heile ættetavla til denne Bjørnstjerne Bjørnson som gjorde det muleg å skape nasjonen Noreg og skjære opp magen til formødrene hans og rive ut nasjonens foster og tre det ned over ei flaggstang der Jo Benkow står under og held tale på 17.mai og eg kan ta slekta til Henrik forpulte Wergeland i samme slengen og kaste dei til havs…

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Må vekk

Så hvem er denne boka egentlig ment for, rent bortsett fra at skriveprosessen sikkert har vært fornøyelig og rensende for Furset selv?

Tja, selv om jeg elsker fotball, biff, rock og øl, og selv om jeg elsker å se laget mitt spille (som altså ikke er Brann), og selv om jeg liker byen Bergen og setter pris på folk som er frekke i kjeften og fulle av humoristisk hat, så blir det litt mye med en hel bok full av glødende Brann-engasjement og forrakt for nesten alt annet i verden.

Etter noen timer med boka i sofaen, tenkte jeg rett og slett: Jeg må vekk fra denne selvdiggende byen så fort som mulig. Jeg må vekk før Branns neste hjemmekamp. Jeg må vekk før Torgallmenningen og hele sentrum fylles av denne røde veggen som synger så brautende og fornøyd: «Tjokk og feit og full: Seriegull!». Jeg må vekk fra Bergen med det samme!

Les flere bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur