The Breeders: «Mountain Battles» (4AD/Playground)

Mangler fokus

Søstrene Kim og Kelley Deal er tilbake som The Breeders uten å overbevise.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Mountain Battles»«Mountain Battles»

«I just want a girl as cool as Kim Deal» synger The Dandy Warhols i låta «Cool As Kim Deal». Frøken Deal er så å si legendarisk for sine bidrag i The Pixies, og kultstatusen har ikke akkurat blitt svekket av det hun har levert sammen med tvillingsøsteren Kelley i bandet The Breeders. Når de nå er tilbake med et album innspilt av den temmelig meritterte Steve Albini (High on Fire, Neurosis, Guided By Voices, Joanna Newsom, Jon Spencer, for å nevne noen få), er det 6 år siden forrige plate. Man må spørre seg: Er dette et spøkelsesaktig gufs fra nittitallet, eller er Kim og kompani fortsatt like coole?

Ja takk, begge deler, er mitt svar. The Breeders har fortsatt en cool, småarrogant og distansert sound. I tillegg er flere av låtene på «Mountain Battles» temmelig rolige, og med Deal-søstrenes vokalharmonier låter f.eks. «Night Of Joy» og «Spark» både dystert og spøkelsesaktig. Men det låter ikke så mye av nittitallet, når sant skal sies.

«Mountain Battles» består av tretten låter som er svært enkle i formen. De fleste sangene er bygd opp rundt enkle, nærmest minimalistiske gitarlinjer og -riff, og krydres av søstrenes umiskjennelige vokalharmonier. Flere av låtene har ikke trommer i det hele tatt, og selv om det skrangler godt i de andre sangene går det ofte overraskende rolig for seg.

Flere av låtene på «Mountain Battles» glir forbi uten at man helt merker noe som helst - de har liksom ingen begynnelse eller slutt, de blir bare lyd i forbifarten. Førstesporet «Overglazed» er et prakteksempel: I drøye to skranglete minutter jammer The Breeders rundt et gitarriff og tekstlinja «I can feel it». Det kunne fungert som et avbrekk i albumet, men problemet er at store deler av plata arter seg litt på samme vis.

The Breeders skal ha for at de låter unikt, og det finnes absolutt høydepunkter på dette albumet. Nevnte «Night Of Joy» er en dyster og fin ballade, og tittelsporet er en stemningsfull, drømmende og vemodig avslutning på albumet. «Bang On» står i fare for å bli en hit på indie-dansegulv; en nærmest minimalistisk dancehall-låt som består så å si av bare trommer og vokal, samt litt gitarkrydder her og der. «Walk it Off» er også en kul låt, der det er fristende å anta at Kim tar et lite oppgjør med tidligere bandkolleger: «And the singer gets laid / And the drummer gets paid / I went from Mercury to Ford / Nobody's allowed to fight / 'Till the band starts playing tonight».

Jevnt over har albumet et spontant, litt spøkefullt preg. Ikke minst kommer dette fram i platas to ikke-engelskspråklige låter, «German Studies» og «Regalame Esta Noche», som synges på henholdsvis gebrokken tysk og spansk med erkeamerikansk uttale. Når vi i «Here No More» får en vaskeekte folk/countryballade, understreker The Breeders at de ikke er lette å sette i bås. Dessverre er det litt vanskelig å ta dem helt på alvor også, da «Mountain Battles» av og til låter litt som en samling påfunn i øvingslokalet.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy